Stortorvet 5

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1868 ant.)

Omtrent på denne tomten sto Store Voldport fra 1624 til 1718, den viktigste inngangsporten til festningsbyen Christiania. På toppen av Kongens gate og med direkte tilgang til Stortorvet, beholdt plassen sin rolle som terskelen til byen gjennom både innfartsårene Store Grendsegate og Vaterlands Storgade lenge etter at vollene ble revet. Det ble oppført en militær vaktbygning som også tjente som byens hovedbrannstasjon eller brannvakt. Denne gården ble kalt Kortegården etter det egentlige navnet corps-de-garde. 

Etter at den nye brannvakten tegnet av Christian Grosch sto ferdig i 1856, var det ikke lenger behov for en slik bygning og kortegården ble snart revet. Tomten tilfalt Micheal Frey, en innvandret hattemaker fra Ungarn.  Han lot oppføre en to-etasjers bygård, som ble byggemeldt i 1859, av byggmester O. Andersen. Fasaden var kvaderdekket i første etasje og i hjørnepartiene, og var også utstyrt med balkonger. Etter tidens sedvane var gården både beregnet til forretningsvirksomhet, med rundbuer i første etasje, og som bolig for familien Frey i etasjen over.

Oslo Museum - Fotograf: Ukjent (1896)

Det ble snart bestemt å utvide gården, og to nye etasjer ble påbygget i 1868-69. Den nye fasaden, temmelig lik den opprinnelige, ble tegnet av Heinrich Schirmer. I  likhet med den eldre utgaven fikk nybygget rundbuer rettet mot forretningsvirksomhet i første etasje og balkonger på begge hjørnene i annen. Fordakningene er nokså like i alle etasjene. Hjørnepartiet er kun så vidt uthevet med konsoller i annen og tredje etasje, noe resten av fordakningene ikke har. Kvaderkjeder er brukt i alle hjørnepartiene og fasadens ytterkanter. Takgesimsen er dyp og betydelig artikulert, noe som gir en viss topptung effekt.

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1898 ant.)

Den nåværende fasaden ble tegnet av Bernhard Steckmest og oppført mellom 1896 og 1897. Gården var ennå i familien Freys eie men det var tydlig at man ønsket å maksimere forretningslokalene og gulvarealet, etter et mønster som svaneapotekets nybygg, som lå vegg i vegg, blant annet hadde vist veien for.    

Gesimshøyden ble ikke endret nevneverdig. Likevel fikk Steckmest plass til en femte etasje ved å gjøre denne lavere. Med høyt tak ble det også mulig å innrede til loftsetasje. Forretningsvinduene ble ekspandert til å dekke både de to laveste etasjene. I takt med tidens idéer om forretningspalass ble stukkdekoren skiftet ut med overdådige barokke detaljer, særlig i tredje etasje. Fasaden fikk balkonger i smijern; og sten, antakelig granitt, ble også brukt. Disse ble utført i pilarene mellom utstillingsvinduene i første etasje og i søylene i balkongpartiet. I de to hjørnene ble fasaden kronet med høye gavloppbygg. Disse har riktignok blitt noe avstumpet. Smijernsgrinden i taket er også vekk. 

Heis ble innlagt, levert av en produsent helt fra Berlin, og heiskupéen utført i mahogni er fremdeles i bruk. Sandaker, som har gitt navn til gården, var en herrekonfeksjonsforretning. Bygningen ble solgt til et konsortium ledet av Edvard Jackwitz etter ferdigstillelse.