Empirekvartalet

Akersgata 44/Fødselsstiftelsen

Oslo Museum (ca 1900)

Fødselsstiftelsen ble oppført i 1825-26 og var da mer eller mindre klar til innflytting selv om arbeid pågikk innvendig helt til 1829. Fasaden var opprinnelig tegnet av Christian Ancher Collet, men ble vesentlig endret av Christian Grosch, og er ansett som hans første selvstendige verk. 

Bygningen var tiltenkt det planlagte Rikshospitalet, som i 1820 hadde ervervet det eksisterende Militærhospitalet, en trebygning på hjørnet av Akersgata og Hospitalgata. Fødselsstiftelsen ble derfor plassert i tilknytning til denne. Collett hadde opprinnelig planlagt nybygget øst for militærhospitalet mot Grubbegata, men etter forslag fra Grosch ble tomten skiftet til Akersgata, altså på sørsiden av hospitalet. 

Grosch, ferdig utdannet året før og allerede ansatt ved slottsbygget, var i prinsippet bare utnevnt som byggeleder men tok raskt føringen. Endringene han påførte Colletts tegninger var ikke dramatiske men betydelige. 

Først og fremst ble siderisalittene sløyfet. Dette betydde at vindusaksene kunne fordeles med jevn avstand langs hele fasaden. Vindusaksene ble samtidig redusert fra ni til syv. Grosch fikk dermed mer plass til inngangsportalen enn i Colletts tegning. Han introduserte også sokkelpartiet. Inngangsportalen er utført med en klassisk korrekthet, som knapt hadde noe tidligere sidestykke i hele byen. Et fullt entablement hviler på en toskansk søyleorden, og det hele toppes med en fronton som riktignok er flatet ut av hensyn til vinduet over. Arkitekturen er tydelig inspirert av Christian Fredrik Hansen, som underviste Grosch i København. I bakgården ble det oppført et uthus som senere ble påbygget. Fødselsstiftelsen ble værende på tomten til 1914. Huset ble revet etter 1954 i forbindelse med oppføringen av det nye regjeringsbygget.

Grubbegata 11/Rikshospitalets vaksineinstitutt

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1919)

Etter suksessen med fødselsstiftelsen fikk Grosch oppgaven med å tegne rikshospitalets hovedbygning. I forbindelse med dette prosjektet ble det oppført en uthusbygning på hjørnet av Grubbegata og Hospitalsgata. Grosch produserte tegningene sine i 1826, men alt gikk ikke helt etter planen.  

Fasadetegningen mot Grubbegata viser en kvaderpusset inngangsportal med en fronton som går i ett med takgesimsen. Fasaden har ellers en lav undersokkel, høyt sokkelparti i kvader, rundbuete vinduer over et gesimsbånd, og hjørnekvadre. Fasaden er strengt symmetrisk.

Når det kommer til den faktiske bygningen forholder det seg noe annerledes. For det første virker det ikke som Grosch hadde tatt med i beregningen at terrenget ikke er flatt. Ellers er vinduene endret markant. De opprinnelige ble trengt igjennom sokkelpartiet. I høyre på fasaden ble det plassert enn inngangsdør og til venstre er sokkepartiet brutt til fordel for en pusset veggflate og høye rundbuer flankert med pilastre. Disse endringene var trolig nødvendig for å slippe mer lys inn i bygningen, men ødela symmetrien fullstendig. Mot Hospitalsgata kan man se hvordan vinduene skulle ha sett ut. Antikvariske myndigheter vurderte denne bygningen som den minst verneverdig av husene i empirekvartalet. Uthuset ble ved et tidspunkt brukt som likhus.

Eckersbergs gate 17-19

    Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1904)

Disse to gårdene (nummer to og tre fra venstre i bildet over) ble byggemeldt i 1898 etter tegninger av arkitekt Sigurd Reidolph Gulbransen. Byggherre for begge var Edvard Refsum. Nummer 17 er relativt godt bevart mens 19 er revet. 

Fasadene var nokså like og den gjenværende gården gir en god pekepinn på hvordan den andre så ut. Begge var oppført i fire etasjer med første etasje i kvaderpuss og to symmetrisk plasserte karnapper i full høyde. Karnappene er toppet med takoppbygg, som opprinnelig var utstyrt med små tårn og spir. Karnappene i nummer 19 var formet annerledes enn i nummer 17 og var polygonale istedenfor rette. 

Den gjenværende gården (nr 17) er utført i gul tegl mens i hjørner og rundt vinduer er det brukt rød tegl for effekt. Brystningspanel og overdekninger er utført i stukk. Midtaksen består av store trappevinduer som senkes ned i sokkeletasjen. Det eneste som bryter symmetrien er portrommet. Med nybygget i nummer 19 har antall etasjer økt fra fire til syv, og leilighetene er nå utstyrt med balkonger, både mot bakgården og gaten.

Dronningens gate 18B/Høyesterett

Oslo Museum - Fotograf: Ole Tobias Olsen ( ca. 1863-1883). Den første gården til høyre er Dronningens gate 18, opprinnelig fra 1600-tallet. De små gårdene på den andre siden av Dronningens gate 18B er Dronningens gate 20 og Prinsens gate 6. På den andre siden av Prinsens gate ble kvartalene rammet av brann i 1858, og tomtene opp til Karl Johan ble gjenoppført som nye murgårder cirka 1860. Hjørnegården i fire etasjer er Prinsens gate 3.

Høyesterett ble opprettet i 1814, men det drøyde en del år før domstolen fikk et fast tilholdssted. Det var opprinnelig tenkt at Stiftsgården skulle brukes, der Norges overhoffrett hadde holdt til før domstolreformen i 1797, men disse lokalene var brukt av Stiftsoverretten. Isteden fant man en nødløsning der høyesterettsdommerne fikk bruke biblioteket på katedralskolen. Denne bygningen hadde blitt tatt i bruk som stortingsbygning og  lokalene var kun ledige når det ikke var lagtingsmøter. Advokatene måtte leie lokaler i nærheten. I 1821 flyttet Høyesterett til det gamle rådhuset på torvet, en gård som på den tiden ble kalt Teknikken. Men dommerne var visstnok ikke fornøyde med disse lokalene heller, og det ble klaget til kongen.

Høyesterett måtte likevel nøye seg med Teknikken i godt over 20 år. Omsider fikk man oppført en ny gård i Dronningens gate, på en tomt som tilhørte enkefru Bølling. Den nye Dronningens gate 18B ble tegnet av Heinrich Schirmer og sto klar høsten 1846. Dommerne var ikke helt fornøyde med fasilitetene i denne gården heller, og klaget over dårlig lys, trekk og kalde rom.   

I 1895 ble det utlyst konkurranse om en ny justisbygning, som til slutt ble vunnet av Hans Sparre, til tross for at forslaget ble innlevert etter fristens utløp. De opprinnelige tre premierte prosjektene var undertegnet Holger Sinding-Larsen, Heinrich Jürgensen, og Henrik Nissen/Henning Astrup. Samtidig ble Dronningens gate 18, på hjørnet av Tollbugata, revet og erstattet med et nytt forretningsbygg. Nybygget var tenkt oppført i to stadier og i 1898 kom byggemeldingen som forutsatte rivning av Dronningens gate 18B. Leiekontrakten ble dermed sagt opp, og Høyesterett flyttet til Paleet i Fred Olsens gate. Her holdt de til i fem år inntil den nye justisbygningen ble fullført i 1903. Den nye forretningsgården i Dronningens gate ble tegnet av Ove Ekman og har i dag adressen Tollbugata 11.

Dronningens gate 8

Oslo Museum, fotograf: J. Michaelsen

Denne gården ble opprinnelig oppført i to etasjer i 1839. Fasaden var lengre en bildet antyder, med en vindusrekke omtrent dobbelt så lang som det vi ser over. Etasjene hadde en leilighet hver, men dette var tydeligvis mer plass enn senere generasjoner hadde bruk for. Bygget ble dermed oppdelt i to og adressen som ble 8b ble påbygget en tredje etasje.  

I første etasje er vindusrekken avbrutt eller inkorporert i et asymmetrisk plassert portrom. Denne var flankert med pilastre som bar på et entablement. I første etasje var vindusinnramningene enkle og hvilte på gesimsbåndet over underetasjen. Fordakningene i annen etasje er resultat av påbyggingen og vi må se til nabogården for et glimt av det opprinnelige. Disse var også enkle, med kun små knotter til konsoller.       

Dronningens gate 8b ble erstattet med en fem-etasjers lagerbygning i 1899, etter tegninger av arkitekten Ole Stein. På adressen til 8a står det et moderne bygg i dag.

Drammensveien 26-42/Det engelske kvarter

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1902)

Det engelske kvarter (Drammensveien 26-42) ble oppført mellom 1882 og 1886 av arkitektene Bernhard Christoph Steckmest og Paul Due på tomten til den tidligere løkkeeiendommen Solli. 

Komplekset besto av tre enkeltstående bygninger. Hovedbygget i to etasjer var flankert med to momumentale tre-etasjers gårder på hver side med fasader mot Observatoriegaten og Cort Adelers gate såvel som Solli plass. Hjørnegårdene var begge kronet med kuppel og smijernsverk. Hovedbygget besto av syv atskilte rekkehus med individuelle inngangspartier og private forhager etter engelsk forbilde. Dette bygget var samtidig symmetrisk komponert med takoppbygg og kuppel i sentralaksen og paviljonger med høye tak i siderisalittene. Inspirasjonen til planløsningen for hovedbygget var hentet fra England hvor «terrace houses» er vanlig byggeskikk, derav navnet Det engelske kvarter. 

Fasadene mot Solli plass var oppført med en hovedfasade i upusset og pusset tegl. Det hele sto på en grunnmur av gråsten. 

Boligene i det engelske kvarter var tilsiktet overklassen. De var blant byens mest moderne og luksuriøse for sin tid, og var utstyrt med datidens moderne teknologi, sentralvarme. Flere av boligene var fem til seks rom store, med noe mindre varianter i kjelleretasjen og i kvisten. Arkitekt Paul Due var selv blant beboerne i komplekset.

Drammensveien 18/Kong Oscars Minde

Oslo Museum, utgitt av NK as (ca 1920)

Stiftelsen Kong Oscars Minde, eller Selskabet til Omsorg for ældre ugifte Damer som stiftelsen opprinnelig het, ble opprettet i 1854. Formålet da som nå var å gi husrom til kvinner i deres eldre år. 

En tomt utparsellert fra løkken Sophienberg ble kjøpt opp i 1856, og et nybygg ble oppført i 1861. Bygningen ble tegnet av Christian Grosch, og fikk etter hvert navnet  Frøkenstiftelsen eller Frøkenklosteret.

I utarbeidelsen av fasaden fremført Grosch en rekke klassiske og middelalderske forslag. Det endelige resultatet fikk en klassisk bygningskropp hvor visse detaljer heller mot et romansk formspråk. Midtpartiet i fasaden var fremrykket i to steg og kronet med en rett gavl. Denne, samt øvrige hjørnepartier, ble dekort med en gesims som gir klare assosiasjoner til middelalderen. I midtpartiet var de to vindusaksene dessuten kronet med rundbuer. Vinduene i resten av fasaden fulgte ellers enkle klassiske linjer og første etasje ble kvaderpusset. To bakfløyer ble også avsluttet med gavl og rundbuemotivet. 

Stiftelsen ble senere flyttet til Oscars gate hvor den ennå har virksomhet. I 1859 ble den gamle bygningen erstattet med den nye amerikanske ambassadebygningen, tegnet av Eero Saarinen.

Oslo Museum, fotograf: ukjent. Mittet & Co (ca 1920)

Drammensveien 2

Oslo Museum, fotograf: Anders B. Wilse

Opprinnelig var Drammensveien 2 en enslig tre-etasjers murgård på toppen av Ruseløkkbakken, oppført i 1875 ved arkitekt Johan Fredrich Luhr. Den fikk selskap av det enorme leilighetskomplekset Victoria Terrasse i årene 1885 til 1890, og ble del av det ene kvartalet. Utviklingen førte samtidig til at Drammensveien 2 ble påbygget en etasje og gitt en staseligere fasade, og fikk med det et stilutrykk som lå nærmere Victoria Terrasses arkitektur. Dette arbeidet ble utført i 1898 etter tegninger av arkitekten Olaf Boye.

Overgangen fra enkel empire til tysk-inspirert historisme er tydelig i det endelige resultatet. Mye av dekoren ligger i den øverste etasjen og i tilbygg. Begge hjørnene fikk hengende karnapp med baldakinlignende tårn. Hovedaksen til den primære fasaden ble fremhevet med halvsøyler rundt hovedinngangen, balkonger og et enslig vindu i kvist med klassisk innramming.

I byens historie står Drammensveien 2 som et sjeldent offer for flybombing. Den ble nemlig totalt rasert da britiske flystyrker angrep Victoria terrasse i 1944. Nybygget fra 1964, som nå har adressen 7. juni-plassen 1, var det arkitektene Bernt Heiberg og Ola Mørk Sandvik som sto bak. Den brukes i dag som kontorbygg av Utenriksdepartementet.

Colbjørnsens gate 5

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1872 ant.)

Denne villaen, i området bak slottet, ble oppført mellom 1871 og 1872. Den er av de første i Kristiania utført etter tegninger av arkitekten Ove Ekman. Oppdragsgiveren var Adolph Martin Holter, mens den opprinnelige adressen var Inkognitogata 27.

Villaen ligger på en rommelig tomt, med hovedfasade vendt ned mot Colbjørnsens gate. Denne var opprinnelig utført i to etasjer, med søylebåren veranda både i første og annen etasje, på venstre side. Midtrisalitten var utstyrt med pilastre i annen etasje, mens kvaderpuss ble brukt i de fleste hjørnepartiene . Takgesimsen var dessuten utført med enkle konsoller, som del av et entablement.

I 1906 ble huset solgt til den svenske staten og ombygget til Sveriges ambassadørbolig. Et høy setteritak ble påbygget, mens midtrisalitten ble kronet med en høy gavl, dekorert med Tre kronor i lavt relieff. En ny fløy ble også påbygget og det tidligere verandapartiet i første etasje ble dekket med en karnapp. Til høyre for midtrisalitten ble det også plassert karnapp for symmetriens skyld. Den opprinnelige dekoren med pilastre og kvaderpuss ble for det meste fjernet.

Ekman var utdannet i Westfalen og Munchen, på en tid da de fleste norske arkitekter reiste til Hannover. I de to årene før han vendte hjem til Norge, foretok Ekman studiereiser i Italia og Frankrike. 

Bygdøy allé 65-67 & Erling Skjalgssons gate 19

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1903)

Denne fasaderekken (høyre i bildet over) befinner seg langs Bygdøy allé mellom Thomas Heftyes gate og Erling Skjalgssons gate. Den består av tre bygårder, alle tegnet av den svenske arkitekten Eduard Carlén.

Bygdøy allé 65, på hjørnet av Thomas Heftyes gate, er blitt påbygget to etasjer og har dermed mistet mye av det opprinnelige barokkpreget. Det hengende hjørnekarnappet var i utgangspunktet kronet med en markant kuppel flankert av buede frontoner som sprengte seg gjennom takgesimsen. Lignende frontoner var også plassert langs Bygdøy allé og Thomas Heftyes gate. Disse aksene er ennå synlige ved pilastre i fjerde etasje og i risalitten mot Thomas Heftyes gate. I 2001 ble fasaden pusset opp og balkongene rehabilitert. Bygget eies i dag av eiendomsselskapet Stiftelsen Kaare Berg.

Hjørnegården på motsatt side, Erling Skjalgssons gate 19, har et likt preg og gir en god pekepinn på hvordan Bygdøy allé 65 opprinnelig så ut. Frontoner og kuppel er her beholdt, selv om kuppelen er noe forenklet.

Oslo Museum, fotograf: Erling N. Christiansen (1965)

Midtgården, Bygdøy allé 67, har også blitt ombygget i takhøyden. Takoppbygg med kuppel er fjernet til fordel for en bredere  men enklere variant.

Bygdøy allé 60

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1904)

Bygdøy allé 60 (høyre i bildet) er en fem etasjes bygård tegnet av arkitekt Ivar Cock i 1898. Den hadde opprinnelig et rikt dekorert takvindu som ble gjenoppført i 2012. Hovedfasaden mot Thomas Heftyes plass har ellers mistet en del stukkdekor.

Første etasje var sannsynligvis alltid tiltenkt forretningsdrift og er dekorert med toskanske pilastre, et typisk motiv i forretningsgårder. Etasjen over er i kvaderpuss mens de øvrige er i gul tegl med stukkfelt over vinduene. Detaljene i disse feltene mangler nå i karnappet mot Thomas Heftyes plass som er gårdens hovedfasade. Tilsvarende dekor i sidefasadene mot Elisenbergveien og Bygdøy allé er derimot god behold. Dette gjelder også voluttene under takgesimsen og enkelte mindre detaljer i annen etasje.

Den mest markante delen av fasaden er takvinduet som hadde form som gavloppbygg. Dette ble fjernet på en uviss tid og gjenbygget i 2012, da loftet ble innredet til leilighet. Rekonstruksjonen ligner det opprinnelige bare i grove trekk og man har utelatt det meste av detaljene, inkludert urner og takspiss. Det ser også ut som balustraden har blitt en del høyere, noe som har resultert i ganske ulike proporsjoner fra det opprinnelige.

Bygdøy allé 21

Oslo Museum, fotograf Anders Beer Wilse

Denne gården ble oppført etter tegninger av arkitekt Carl Christian August Michalsen i 1899, etter byggemelding i 1897. Tomten tilhørte tidligere løkkeeiendommen Fjeldstuen eller Dedekams løkke (Frognerveien 12). Man begynte utparsellering av eiendommen etter 1896. Byggherre for gården var murmester Carl Wilhelm Fredrik Christensen. Ved byggemelding hadde gården adressen Bygdøy allé 23.

Fasaden er symmetrisk komponert, med to dominerende hovedakser. Disse er markert ved smijernsbalkonger og dekorerte gavloppbygg. Sistnevnte strekker den pussete teglfasaden over gesimshøyden. Vinduene under gavloppbyggene er dekorert med karyatider. Vinduer ellers i fasaden (andre til tredje etasje) er bundet sammen i vertikale bånd ved hjelp av brystningsfelter.   

Endringene på gården er synlige først og fremst øverst og nederst. Gavloppbyggene har mistet det meste av sitt dekorative utstyr og har dermed blitt flate på toppen. Grunnetasjen hadde opprinnelig rundbuer i både vinduer og portinngang, pluss horisontale bånd og finhuggen sten i fasaden. Vinduene var også her utstyrt med brystningsfelter. Hele etasjen har blitt forenklet med moderne forretningsvinduer.

Bygdøy allé 2/Mogens Thorsens stiftelse

Teknisk Museum, fotograf: Severin Worm Petersen

Mogens Thorsens og Hustrus Stiftelse ble etablert i 1886, etter ønske av ekteparet Thorsen. Familien eide løkkeeiendommen Bellevue og deres ønsker hadde dermed stor betydning for den fremtidige hovedgaten Bygdøy allé. Denne var planlagt tvers gjennom eiendommen. En overenstemmelse med kommunen ble snart oppnådd hvorved det ble bestemt at sørsiden av Bygdøy allé skulle forbeholdes stiftelsen, mens nordsiden ble utparsellert til leiegårder. Deler av eiendommen nede ved Skillebekk ble også utparsellert til villastrøk. 

Formålet med stiftelsen var å gi husrom til ”værdige uforsørgede Enker og ugifte Kvinder af den dannede Klasse”. Bygningen til dette formålet ble tegnet av Henrik Bull og sto klar i 1895. Bull var for øvrig sønn av stadskonduktør Georg Bull, og hadde muligens vært til stede under forhandlingene angående opparbeidelsen av Bygdøy allé.  Fasaden var usedvanlig lang, omtrent hundre meter, og ble dermed oppdelt i fem deler, med midt- og siderisalitter. Bygget hadde et klassisk uttrykk, men detaljene i dekoren var gotiserende.

I 1956 kjøpte Norsk Hydro eiendommen og stiftelsen ble flyttet til et nybygg tegnet av FS Platou like i nærheten (i Niels Juels gate). Nybygget erstattet de to sveitservillaene Niels Juels gate 19 og 21. Hydro rev samtidig den gamle bygningen langs Bygdøy allé, og oppførte et høyhus som sto ferdig i 1960.

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1917)

Bygdøy allé 1-9/Pariserkvartalet

Oslo Museum, fotograf: Per Adolf Thorén (ca 1905)

Bygdøy Allé 1-9 er et større leilighetskompleks som strekker seg langs Bygdøy Allé, mellom Solli Plass til Skovveien, og går under navnet Pariserkvartalet. 

Kvartalet ble oppført mellom 1890 til 1893 under ledelse av arkitekt Bernhard Steckmest. Steckmest sto for det helhetlige fasadekonseptet, og var hovedarkitekt for tre av gårdene. De øvrige gårdene (nr, 3 og 9) hadde Carl Aaman og Olaf Boye som arkitekt. Tomtene ble utparsellert fra løkkeeiendommen Belluevue i årene 1888-1889. Utviklingen ble ledet av et konsortium av spekulanter og involverte en rekke ulike byggherrer.

Ut av de forskjelle enhetene er Bygdøy allé 1 den mest fremtredende ettersom den er hjørnegård og retter seg mot et åpent byrom. Det dominerende tårnoppbygget er fjernet til fordel for en lagt mer stusselig trekantformet stump. Dette er likeså tilfellet i resten av pariserkvartalet (hovedaksen og hjørnet til Skovveien). Et mindre spir som kronet hjørnekarnappet er også vekk. Taket hadde opprinnelig smijernsverk i fransk stil. Vinduene er blitt skiftet ut og sokkeletasjen har endret seg flere ganger i løpet av årenes løp. Det eldre bildet viser allikevel også tegn til forretningsbruk mot Solli plass. Karnappet ble opprinnelig støttet med konsoller. 

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1907)

Bankplassen 4/Christiania teater

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1899 ant.)

Kristiania Theater ble etablert av Johan Peter Strømberg i 1827, og var det første offentlige teatret i Norge. Den opprinnelige bygningen ble oppført samme år og lå ved hjørnet av Teatergata og Akersgata. Strømberg gikk i midlertidig konkurs allerede året etter, og teatret brant ned i 1835. Det ble deretter oppført en ny teaterbygning på Bankplassen, etter forslag av arkitekten Christian Grosch. Det var også Grosch som hadde stått bak det gamle prosjektet i Teatergata. Teatret på Bankplassen åpnet sine dører for første gang i 1837.

Grosch utarbeidet planene for nytt teater i samarbeid med teatermaleren Troels Lund. Scenen tok opp cirka halvparten av bygningen, etter en modell som er blitt kjent som akseteater. Bygningen ble formet som en rektangulær blokk med hovedfasaden på tverrveggen. En svakt fremhevet midtrisalitt var kronet med en enkel tempelgavl, mens inngangspartiet og vinduene var formet som en serie med rundbuer, bundet sammen ved horisontale bånd. Dette ga veggflatene mellom åpningene inntrykk av pilarer, et trekk muligens lånt fra tysk Biedermeyer-stil. På langsiden fantes også sideinnganger som var beregnet på publikum som ankom med vogn. 

Opprinnelig var nesten alle skuespillerne danske, og Christiania Norske Theater i Møllergata ble dermed åpnet i 1852 som motstykke til scenen på Bankplassen. I 1863 ble de to teatrene riktignok slått sammen. Christiania Theater ble revet i 1899, etter at det nye Nationaltheatret åpnet samme år. Norges Bank oppførte sitt nye hovedkvarter på den gamle tomten i 1906, etter tegninger av arkitekten Ingvar Hjorth. Dette bygget brukes i dag av Museet for samtidskunst.

Akersgata 73/Katedralskolen

Oslo Museum, fotograf: Tannlege Jensen (1898)

Akersgata 73 ble bygget i 1869 for Katedralskolen etter tegninger av Jacob Wilhelm Nordan. Kun rektorboligen hadde fasade ut mot gaten, resten av skoleanlegget lå mot baksiden. 

Katedralskolen flyttet til nybygg i Ullevållsveien 31 i 1902. Deretter ble bygningen tatt i bruk av Kristiania treaaringe kommunale middelskole, som ble omdøpt til Hammersborg skole i 1920. Skolen ble avviklet mellom 1932 og 1934, og lokalene ble senere tatt i bruk av en rekke andre skoler inkludert Akers gymnasium og St Hanshaugen skole. Forsøksgymnaset flyttet inn i 1967, og ble beryktet for sin eksperimentative utdanningsmodell.    

Bygningen ble revet i 1976 etter vedtak fra bystyret. En protestaksjon ble iverksatt for å hindre vedtaket, men i oktober ble lokalene tømt for okkupanter og flere av protestantene ble arrestert. Politioppbudet var den største siden annen verdenskrig og oppgjøret vakte mye mediaoppsikt. 23. november 1976 ble bygningen omsider revet.

Oslo katedralskole ble opprinnelig etablert rundt 1152-53. Før 1775 fungerte skolen primært som opplæringsanstalt for prester, og undervisningen foregikk kun på latin. Etter 1814 ble skolen nødt til å gi opp sine lokaler til fordel for stortinget og flyttet til Treschowgården i Tollbugata.

Akersgata 68

Norsk Folkemuseum - Fotograf: Carsten Hopstock

Denne gården ble oppført i 1869 på hjørnet av Akersgata og Schandorffs gate, med Trefoldighetskirken som nærmeste nabo. Arkitekten var Jacob Nordan, etter oppdrag av murmester Christoffer Fredrik Böhme. Gården ble revet i 1966 og erstattet med en kontorbygning for Postsparebanken.

Fasaden mot Schandorffs gate lå i et  hellende terreng, med sokkeletasje som gikk over til full etasje mot Akersgata. Etasjen over var også kvaderpusset men i svakere relieff enn den nederste. Kvaderpuss ble også brukt i fasadens fulle høyde i hjørnepartiet. Kolossalpilastre ble plassert i vegglivet mellom vindusaksene i tredje og fjerde etasje. Det hele ble toppet med en gesimslinje med enkle konsoller. Takpartiet var valmet mot hjørnet.

Flere av nabogårdene er også revet. Dette gjelder Schandorffs gate 2 ved hjørnet av Fredenborgsveien (avbildet til høyre i bildet over) og Akersgata 70 og 72. Nummer 70 var en mindre murgård i tre etasjer mot Akersgata, mens nummer 72 gikk under navnet Akersgatens misjonshus. Denne ble brukt  i mange år som den tyske kirke i Kristiania.

Gatestrekket mellom Akersgata og Fredensborgveien het opprinnelig Kirkegårdsgangen, men ble omdøpt i 1864 til Schandorffs gate. Gaten var oppkalt etter Jacob Christlieb Schandorff og hans hustru Maria. Schandorff var farmasøyt og aktiv i det norske Sunnhetscollegium, Medicinalkontoret og Kristiania Byes Vel. Maria Schandorff stiftet Eugenias Stiftelse i 1827. Dette var en oppdragelsesanstalt for fattige og foreldreløse piker som holdt til i Teatergata 2 (Togahjørnet). Senere ble det også opprettet asyl og et nytt hus ble tegnet av Christian Grosch i Akersveien. Det barnløse ekteparet skjenket hele sin formue til stiftelsen i sitt testamente. I 1878 flyttet stiftelsen til Bergstien 3 på en parsell fraskilt Prokuratørløkken (bygningen oppført for stiftelsen ble revet i 1949). I 2009 ble gatestubben opparbeidet til park og fikk navnet Schandorffs plass. Arbeidet med parkanlegget ble delvis finansiert av Høegh Eiendom. Den tidligere adressen Schandorffs gate 2 heter i dag Akersgata 64 og er slått sammen med Akersgata 68 via et nylig oppført mellombygg (Akersgata 66).

Akersgata 63

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Akersgata 63 ble revet i 1985, antagelig i forbindelse med planleggingen og byggingen av regjeringsbygg 5. Ifølge Statsbygg var rivningen ulovlig. 

Kvartalet inngår nå som en del av R5-kvartalet. R5 er en større kontorbygning som strekker seg gjennom hele kvartalet, og ble bygget i årene 1994 til 1996 ved arkitekt Torstein Ramberg. Nabogården, Togahjørnet fra 1899, er den eneste historiske bygningen som er bevart i kvartalet. Sistnevnte er tegnet av arkitekt Kristen Rivertz og er blitt nevnt som den dyreste istandsettelse i Norgeshistorien.

Akersgata 63 ble oppført i 1900 ved arkitekt Johan Storm Munch. Munch var utdannet i Berlin og arbeidet der en periode, før han han kom hjem til Norge. I 1890 etablerte han sin arkitekturpraksis i Kristiania. 

Gården ble oppført i nybarokk med en fasade kledd i huggen klebersten. Den hadde et markant gavloppbygg og balkonger. De to nederste etasjene hadde større vindusflater, med vinduene i andre etasje i romanske buer. Vinduene i tredje og fjerde etasje dannet horisontale bånd med brystningsfelt som mellomledd. Den øverste etasjen under gesimsen hadde et mer lukket preg, med sammenstilte små vinduer.

Akersgata38/Centralteatret

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1930)

Denne tomten har blitt brukt til teaterdrift helt siden 1780, da Det Dramatiske Selskab ble stiftet. Lokalene ble også benyttet til private teaterforestillinger ennå tidligere enn dette, da bygningen ble innredet til konsertsal ved midten av århundret. Selskapet oppførte en teaterbygning som sto klar i 1802, tegnet av Jørgen Henrik Rawert. Bygningen fikk deretter navnet Dramatiken. Dagens lokaler har bevart en søylesal fra perioden, fra 1826, opprinnelig tiltenkt som ball- og dansesal, i dag brukt som skuespillerfoaje og garderober.

Et nybygg ble oppført i 1890, etter tegninger av arkitekt Herman Major Backer. Teatersalen ble ombygget av Henrik Bull i 1897. Adressen var også kjent for sitt forlystelseslokale, Alhambra, på folkemunne Ølhambra. Teatret var på denne tiden i to etasjer, med høyt tak, markant takoppbygg over hovedinngangen plassert usymmetrisk, og en sekundær akse uthevet ved større vindusflater og gavloppbygg. 

Dagens funkisfasade er fra 1934, etter tegninger av arkitekt Jens Dunker. Fasaden var opprinnelig rødmalt med et lyst gult tårn, lenge brukt om lerret for lysbildereportasjer fra Aftenposten ved valgnatt. Centralteatret har blitt drevet som teater av Oslo Nye Teater siden 1971, etter flere år som bingolokaler og en rekke andre formål.

Akersgata 32-34

Oslo Museum (ca. 1900-1910)

Denne gården ble oppført i 1822 for Johan Kiene. Arkitekten er ukjent men var muligens Jørgen Gerhard Løser. Dette er trolig den første dobbeltgården i hovedstaden, med to hovedinnganger og to adskilte adresser. 

Fasaden var inndelt i tre partier, med portrom og kvaderpuss ytterst på hver side. Vinduet over portrommet hadde også omramning i kvaderpuss. Midtpartiet var glattpusset med  joniske kollosalpilastre mellom vinduene. Rundt 1910 ble vinduer i kvist bygget i loftsetasjen over nummer 34, mens butikklokaler i nummer 32 er allerede på vei til å bli innført i bildet over.  

Verdens Gang oppførte et nybygg på adressen til nummer 34 i 1931 etter tegninger av arkitekt Jørgen Berner. Nummer 32 ble samtidig slått sammen med Grensen 15, og resulterte i hjørnebygningen oppført etter tegninger av Oddmund Slaatto.  Denne har i dag adressen Akersgata 32. VG har siden flyttet til Akersgata 55. Avisen begynte opprinnelig som ukeblad i 1868 og ble først dagsavis i 1885. VG ble solgt i 1923 til Tidens Tegn, men ble gjenetablert som avis i 1945.

Akersgata 26

Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse (1933)

Denne gården ble oppført rundt 1850 i forbindelse med reguleringssprosessen som åpnet Slotsvejen mot Østre gade. Slik som de andre samtidige gårdene i området var fasaden opprinnelig i enkel klassisk stil, mur og puss, og i tre etasjer. En om- og påbygging fant sted i 1875 etter tegninger av arkitekt Paul Due. Den opprinnelige komposisjonen og materialbruk er for det meste fulgt i påbyggingen, men den nye etasjen introduserer en kraftigere artikulering. Kvaderpussen i første etasje har gradvis forsvunnet på grunn av forretningsdrift. Takspissene over gesimsen er også vekk. 

Opprinnelig ble gården bygget for boligformål, men den ble senere brukt særlig til hotelldrift. Tre forskjellige hoteller har hatt hus her, Hotell Atlantic stengte sine dører for siste gang i 1977.

Akersgata 20/Skreddergården

Norsk Folkemuseum - Fotograf: Ukjent (1899-1900)

Skreddergården ble oppført i 1896, og tar sitt navn etter byggherren skreddermester Carl Hansen. Hansen hadde drevet virksomhet ved denne adressen siden 1883, og før ham hadde skreddere holdt til her siden 1836. 

Fasaden ble tegnet av Christian Reuter og er både typisk og særegen. Gården er en jernkonstruksjon kledd i tegl, med store glassflater i de to nederste etasjene og pilarer forblendet i rød og sort granitt. De tre øverste etasjene har mindre vindusåpninger og veggflatene er dekket i tegl. Det som får fasaden til å peke seg ut er freskomaleriene i silikat som dekker det meste av fasadens øvre parti. Dette ble trolig utført av maleren Halvdan Davidsen, men Arne Fladager har også blitt nevnt som kandidat. Rundt inngangspartiet ble det dessuten plassert slanke pilarer dekket i utskårne trepaneler. 

Fasaden gir et ufullstendig bilde av hvor grundig tomten ble utnyttet. Bakgården fikk to fløyer og en bakbygning i lik høyde som gatefasaden. I tillegg fikk man utgravet kjeller i hele tomtens dybde. De nye lokalene ble brukt til forretninger, kontorer, verksteder og leiligheter. Blandet bruk var ennå ganske vanlig i byens sentrum, og gårdseiere bygget ut både med tanke på egen drift og utleiemuligheter. Når det gjelder Carl Hansen, kan det nevnes at hans forretning ennå holdt stand til 1960-tallet. Første etasje tapte mye av sitt opprinnelig preg i 1929, men fasaden er i dag nylig restaurert. Takarkene var opprinnelig innskårne.

Oslo Museum - Fotograf: Fredrik Næser (1893). Den tidligere Skreddergården var i to etasjer og fulgte en gammel tomtelinje i forhold til naboen Karl Johans gate 20.

Akersgata 17

Oslo Museum - Fotograf: Johannes Holmsen (1898)

Denne hjørnegården ble regnet som det eldste eksisterende tømmerhuset i Kvadraturen da den ble revet i 1938. Området vest for Akersgata ser ut til å ha vært fritatt for murtvangen gjennom hele 1600-tallet, inkludert etter bybrannen i 1686 som tok alle gårdene i området.

Det er likevel mye som tyder på den eldste kjente eier, Christopher Bilthuger, ikke oppførte et hus på hjørnet etter 1686. Huset hans lå isteden på den delen av tomten som senere skulle bli utskilt som Tollbugata 36. Hjørnehuset ble sannsynligvis først oppført rundt 1700, eller i hvert fall før 1708 da murtvangen ble innskjerpet. En senere fløy mot Akersgata dateres riktignok til 1710, noe som tyder på at innskjerpingen tok litt tid å få håndhevet. 

Bilthuger har for øvrig blitt identifisert som Christopher Hendrichsen Ridder, i sin tid en kjent treskjærer på Østlandet. Hans formue ser ut til å ha vært godt over den gjennomsnittlige håndverker i dette strøket. 

Annen etasje var utkraget med stokkbredde mot gaten, unntagen i den senere fløyen mot Akersgata. Mot nabotomten i Tollbugata gikk utkragingen over en åpen men smal passasje, og et portrom befant seg trolig på den andre siden mot nabotomten i Akersgata. Fasadene var rødmalte men det har ikke blitt funnet noe spor etter nevneverdig dekor. 

Karnappet ble påbygget i 1724 i bindingsverk, og den opprinnelige gavlen mot Akersgata ble ombygget til et valmet hjørne etter 1750. Mellom 1766 og 1806 ble fasaden dessuten delvis forblendet i mur og dekket i puss, og nye endringer ble trolig foretatt etter 1846, blant annet med innføring av takarker. Forretningsvinduene ble deretter installert i første etasje. HS Næss var for øvrig en skotøyforretning.

Akersgata 16/Blaauwgården

Blaauwgården ved krysset Akersgata og Prinsens gate ble oppført i 1895 for kjøpmann Blaauw, etter tegninger av arkitekten Ove Ekman. Tomten besto tidligere av fire ulike hus som ble slått sammen av en tidligere eier. 

Opprinnelig var gården i fem etasjer med en valmet tak mot hjørnet. Første og annen etasje var tiltenkt butikker, mens tredje og fjerde etasjer inneholdt kontorer. I femte etasje og i kvisten var det tidligere et hotell. I 1900 var det Hotell du Nord som holdt til i disse lokalene, og i kjelleren het kaféen Café du Nord. Kafélokalene ble senere utvidet til første og deretter annen etasje og Tonys restaurant var i drift fra 1930-tallet til 1958.

Detaljer i første og annen etasje ble gradvis tapte mellom 1928 og 1963 ettersom gamle murpilarer er blitt fjernet og vindusflatene gjort større. Gården ble også påbygget i 1951 og takgesimsen ble da fjernet. Teglfasaden og vindusomramningene ble malt hvite. Heldigvis ble fasaden delvis restaurert i 2018. Malingen ble fjernet og detaljene i annen etasje tilbakeført.

I første etasje gjenstår det å restaurere de gamle pilarene. Disse var i rød granitt vekslet med polert larvikitt. Et eksempel er ennå synlig helt ytterst i fasaden langs Akersgata. Forhåpentligvis er dette noe man kan ta fatt på til neste gang.