Kongens gate 2/Christensengården

Venstre: Oslo museum, fotograf Anders B. Wilse.

Kongens gate 2 (Christensengården) ble oppført mellom 1892 og 1894 av arkitekt Henrik Nissen og hans assistent Henning Astrup. Den har fasade både mot Bankplassen og Kongens gate, og er plassert i en av de eldste delene av kvadraturen. Den erstattet i sin tid en toetasjers gård i utmurt bindingsverk. Det ble i 1930 utført rekke endringer etter en brann i gården.

Mest markant er gavloppbygget i hovedaksen til fasaden mot Bankplassen, hvor et sterkt utpreget buet fronton er erstattet med en langt mindre påfallende trekant. Eldre bilder viser også et antikk freskomaleri i tredje og fjerde etasje som siden er malt over. Første og annen etasje har horisontalt stripet puss i svakt relieff, som neppe var malt over slik nå er tilfellet, og som dermed gir fasaden et ensbetonet preg. Det hengende karnappet har mistet et lite spir og en værhane.

Kongens gate 1/Vaisenhuset

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1880 ant.)

Denne gården ble opprinnelig oppført i en etasje i 1638, men deler av bebyggelsen er datert til kort tid etter 1624. Byggherren var trelasthandler og byfogd Mads Haraldsøn. Den ble påbygget til to etasjer i 1640 og senere betydelig utvidet. I årene som fulgte ble det dannet tre hele fasader: mot Kongens gate, Revierstredet og Nedre Slottsgate. Mot Revierstredet er det plassert et karnapp mens inngangsportalen er mot Kongens gate.

Hovedfløyen er egentlig i rød tegl, mens deler av fasaden mot Revierstredet er av gråstein. Dette er ikke lenger synlig siden fasaden er slemmet. Stilmessig minner fasaden mer om 1700-tallet enn renessansen. Den har et valmtak og de opprinnelige trappegavlene og tårn er alle blitt fjernet. Disse endringene fant sannsynligvis sted i 1718 da gården ble istandsatt etter betydelige krigsskader påført under Carl XIIs beleiring i 1716.   

Gården har siden blitt ombygget i 1871, under ledelse av arkitekt Jacob Nordan, og i 1920, etter arbeid utført av arkitekt Arnstein Arneberg. Sistnevnte sto bak den nye inngangsportalen i nordisk nybarokk. Stallfløyen i en etasje mot Nedre Slottsgate fungerer nå som garasje. Ordet Waisenhus refererer til et barnehjem for foreldreløse. Christiania Opfostringshus ble etablert i 1778 og Kongens gate 1 ble da forært av Christian VII til dette formålet.

Kirkegata 20

Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse (1904)

Hjørnegården tilhører postkvartalet og ble byggemeldt i 1896. Den har siden blitt påbygget en etasje. Den opprinnelige fasaden var tegnet av Henrik Nissen. 

Påbygningen har gitt gården et mer klassisk utrykk og de opprinnelige barokk-inspirerte innslagene er for det meste fjernet. Både fasaden mot Kirkegata og Prinsens gate har to vertikale akser som fremheves med utspring, alle fire kronet med gavloppbygg. Med gårdens nye design er aksene ivaretatt selv om gavloppbyggene ble gitt en ny utforming. I hjørnepartiet, derimot, ble det ikke gjort noe forsøk på å reprodusere det opprinnelige tårnet med løkformet kuppel og spir. Dette ble ganske enkelt fjernet.

Kirkegata 15/Collettgården (Cappelengården)

Oslo Museum - Fotograf: Anders Beer Wilse (1925)

En rekke Christianiagårder ble ombygget til barokkstil rundt 1760 (deriblant Rådhusgata 8 og 13 og Tollbugata 10). Den kanskje flotteste av disse ombygningene ble foretatt i Kirkegata 15, som hadde vært i familien Colletts eie siden 1704. Gården var en av de første i byen til å bli fredet men ble likevel revet i 1939, og senere gjenoppført på Norsk Folkemuseum.

Den opprinnelige gården ble oppført på 1630-tallet i to etasjer, men var mye mindre enn barokkpaléet. Hovedhuset lå med langsiden mot Tollbugata, mens den smale tverrveggen mot Kirkegata var kronet med gavl. Fasaden var pusset og rødkalket med påmalte hvite teglfuger. Tross dette forsøket på å imitere tegl, var ytterveggen egentlig oppført i bruddsten, trolig hentet fra ruinene i Gamlebyen eller Hovedøya. Ekte tegl måtte importeres, så dette var nok en billigere løsning. Noe tegl ble riktignok iblandet i stenveggen, og det var også innmurte trebjelker. Disse ble trolig brukt for å få konstruksjonen under tak så fort som mulig, og ikke som avstivere slik som i tilfellet bindingsverk. I hjørnene ble det satt inn ekte hjørnekvadre i sten. Disse ble malt sort, mens bordene rundt vinduer og døren ble malt grå. Under annen etasjes vindu gikk det en bred frise som antakeligvis også ble malt sort. Mot Tollbugata ble det plassert et karnapp. Det tradisjonelle bratte taket med gavl ble skadet under den svenske beleiringen i 1716 og erstattet med valmtak.

Ombyggingen i 1760 ble foretatt av James Collett den yngre, sønnesønn til James Collett den eldre som innvandret fra England i 1683. Den eldre etablerte nære bånd til familien Leuch, og den yngre ble tatt opp som kompanjong i handelshuset Collett & Leuch, etter noen forberedende år med kjøpmannsstudier i England. Firmaet drev primært i eksport av trelast. Foruten handelsvirksomhet, var James Collett den yngre meget kulturinteressert og lot blant annet innrede et lite teater i Grændsehaven i 1770, som senere ble utviklet til Det Norske Selskab og deretter Centraltheatret. Collett sto trolig også bak ombygningen av Leuchs Bogstad gård.

I Kirkegata ble fløyen mot denne gaten forlenget og omgjort til hovedfasade. Et midtparti ble avgrenset med kvaderkjeder og kronet med frontispis, og en inngangsportal i barokk-stil ble plassert symmetrisk. Taket fikk nye takvinduer, og karnappet og mønet ble dekorert med løver og andre figurer i sandsten. I tillegg ble bakgården utvidet med nye fløyer slik at hele anlegget ble firefløyet med svalganger. Det fantes ytterligere en gårdsplass lengre inn i kvartalet som ble oppført til handelsbruk.

Handelshuset Collett & Leuch skiftet navn til Collett & Søn i 1786, men måtte innstille driften på grunn av den økonomiske krisen på 1820-tallet. I 1828 ble dermed Otto Collett nødt til å selge Kirkegata 15. Fra 1843 ble gården eid av familien Cappelen og ble kjent under navnet Cappelengården. Jørgen Wright Cappelen hadde stiftet Cappelen Forlag i 1829 og lokaler ble snart innredet til bokhandel. Andresens Bank hadde planer under første verdenskrig om å oppføre et stort bankpalass på denne eiendommen, men dette ble forhindret av de økonomiske forholdene i etterkrigstiden. Forlaget Cappelen ble dermed sittende som eier, og det var forlaget som til slutt fikk gården revet til fordel for en ny forretningsgård.  Den gamle gården ble gjenreist på Norsk Folkemuseum i perioden 1963-1982, etter 25 år på lager.

Kirkegata 7

Oslo Museum - Fotograf: Ragnvald Væring. Dette bildet er antakelig fra 1914, og viser Kirkegata 7 like før den ble slukt av Sjøfartbyningens annet byggetrinn. I likhet med de fleste husene i kvadraturen var bindingsverket skjult bak puss eller forblending.

Denne hjørnegården ble oppført etter bybrannen i 1694, men i motsetning til naboene i Rådhusgata 13 og Kongens gate 6 er det ingen tegn på at den eldre yttermuren ble gjenbrukt. Gården ble dermed oppført under ett, med to etasjer i bindingsverk. Et tegn på at gården var yngre enn de øvrige i området fant man i gårdsplassen. Denne var omsluttet av svalganger på alle fire sider. Dette var vanlig å finne øst for Dronningens gate hvor nesten alle gårdene ble oppført etter bybrannen i 1708, men i det eldste bystrøket var svalganger kun tilbygget i ettertid eller helt fraværende. Brannen i 1694 ødela for øvrig 12-13 gårder, alle i det samme kvartalet. 

Hans Jacob Henning von Hesselberg er oppført som eier i 1780. Han skulle senere bli kommandant på Akershus festning, men denne stillingen fikk han først etter at Jacob Juel hadde blitt arrestert for underslag, og rømte til Sverige i 1784. Arrestlokalet hvor Juel satt befant seg over en port til festningsområdet som ble revet i 1825.

Oslo Museum - Fotograf: Johannes Holmsen (ca 1900). Takvinkelen er konstruert slik at den dekker over en åpen svalgang. Branngavlen i bakgrunnen er trolig Kirkegata 9, oppført i 1898.

Keysers gate 8/Enkekassen

Oslo Museum, fotograf: L. Bosse (1900)

Denne gården ble oppført etter tegninger av arkitekten Harald Bødtker mellom 1898 og 1900. Den ble bygget for Den norske Enkekasse og pensjonsordningene for Statens Tjenestemænd, og har ennå i dag kallenavnet Enkekassen.

Opprinnelig var den i tre etasjer med kuppel over hjørnepartiet. Denne var dessuten kronet med en fuglestatue. I 1955 ble det påbygget hele tre etasjer og to av disse er synlige fra gaten. I den nederste av de nye etasjene brukte man rødbrun tønsbergitt, den samme bekledingen som den eldre delen av fasaden. I prosessen ble takgesimesen fjernet. Dette arbeidet ble utført av arkitektkontoret Klingenberg og Klingenberg. 

Bødtkers fasade er i florentinsk renessansestil, en retning som gjerne inneholder flere middelalderske trekk i dekoren. Resultatet viste hvordan norsk sten kunne brukes som fasademateriale uten bruk av gips eller sement til overdreven artikulering. Man har unngått inntrykket av en flat fasade ved den grove bearbeidingen av stenblokkene. Disse kan beskrives som rustiserte eller kvaderblokker. En debatt om bruk av norsk sten i byfasader ble påbegynt i 1890, og kom til å prege flere fasader mot slutten av århundret og begynnelsen av det neste. 

Gården er i disse dager i ferd med å bli del av regjeringskvartalet. Byggetrinnet R6 knytter den sammen med Keysers gate 10 og Teatergata 9. De nye lokalene vil hovedsakelig bli tatt i bruk av Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Arkitektene i forprosjektet for R6 var BA Arkitekter, mens det har vært Narud Stokke & Wiig som har vært arkitektene i gjennomføringsfasen. Keyser gate 8 ble for øvrig utsatt for brann i 2010.

Karl Johans gate 3/Dybwadgården

Oslo Museum - Fotograf: Jacob Dybwad Jr. (1898). Karl Johans gate 3 lå mellom Skippergata 36 (venstre) og Karl Johans gate 1 (høyre). Helt til høyre: Østbanehallen.

Dette strøket hadde opprinnelig et nokså forstadsmessig preg, med bondehandel i de fleste gårdene. Dette var også tilfelle i Karl Johans gate 3 (tidligere Østre gate 9) som ble oppført for Jacob Erasmus Dybwad i 1830. Familien beholdt gården i mer enn 100 år, og foruten bondehandel, har de også drevet garver-, bankier-, trelast-, rederivirksomhet og bokhandel her. Blant andre forretninger som har holdt til i gården kan nevnes Halvorsen & Larsens papirhandel og firmaet O. A. Haug & Co som stiftet Landhusholdningsselskabernes Fællesindkjøbs-forretning (Felleskjøpet).

Bygningen ble oppført i to etasjer med kjeller og loft:  forretninger i første og bolig i annen. I bakgården var det pakkboder, stall, fjøs, vognskjul, og losjirom for bønder. Gården var i bindingsverk med fasaden forblendet i pusset tegl med enkel stukkdekor. Et påbygg og tilbygg ble utført i 1866 av byggmester Johan Fredrik Lühr og en bakbygning ble oppført i 1884 av byggmester Carl Schøyen. I 1902 var den ingen ringere enn Einar Smith og Ove Ekman som sto bak de nye verksteds- og lagerbygningene i bakgården. Den virkelige store ombygningen ble ikke foretatt før i 1913-14, på vegne av Halvorsen og Larsens papirhandel. Oppdraget ble utført av arkitektfirmaet Thune & Thürmer og det var denne ombygningen som ga fasaden slik vi kjenner den i dag. Stilen er ny-klassisisme eller ny-empire. Midtpartiet er påbygget en tredje etasje og kronet med en enkel frontispis mens flankene har mansardtak med takarker. Jernankrene markerer årstallene 1830 og 1914. Kun tre år etter ombygningen ble Karl Johans gate 1 revet, og et nybygg oppført med ny gatebredde. Tilsvarende nybygg ble aldri oppført i Karl Johans gate 3. Fasaden har gått gjennom flere endringer gjennom årenes løp men fasaden fra 1914 ble i det store og det hele tilbakeført i 1978. Første etasje ser veldig moderne ut med store glassflater  og pussflater uten dekor, men dette er i overenstemmelse med Thune & Thürmers tegninger.

Jacob Dybwad var en av grunnleggerne av forlags- og bokhandelfirmaet Dybwad A/S (1852–1987), og spilte en sentral rolle i stiftelsen av Den norske Bokhandlerforening og i utviklingen av den norske bokbransjen generelt. Han gjorde også en betydelig innsats for utbredelsen av norsk faglitteratur. Han ble hedret som ridder av St. Olavs Orden i 1897.

Karl Johans gate 2

Oslo Museum - Fotograf: Per Adolf Thorsen (ca 1895). Gården til venstre er Store Strandgate 17, mens den høye gården til høyre for hjørnegården tilhørte også adressen Karl Johans gate 2. Disse tre gårdene ble slått sammen til en adresse i 1897-99. Lengre til høyre skimtes Karl Johans gate 4 og 6.

Karl Johans gate 2 hadde tidligere adressen Østre gate 2, og var en to-easjers bygning innredet for bondehandel med staller, losjirom og uthus. Den ble kjøpt av Casper Hanneborg i 1856. Hanneborg kjøpte også nabotomten (i dag Karl Johans gate 4), og de to gårdene ble kjent som Hanneborg-gårdene.  Det ble riktignok ikke noe nybygg på tomten før etter 1888, da Hanneborg døde og etterlot eiendommene til enkefru Anna Hanneborg. Hun fikk oppført en fem-etasjers gård mot Karl Johans gate i den ene enden av hjørnetomten, mens på nabotomten, Karl Johans gate 4, ble det oppført en murgård i fire etasjer. Disse ble antakeligvis oppført i 1889 av murmester Ødegaard etter tegninger av murmester Lenschow. Karl Johans gate 4 står der ennå, forholdsvis uendret. 

Anna Hanneborg kjøpte også nabotomten i Store Strandgate, den gamle Aars-gården: Store Strandgate 17. Her lå det et hus i bindingsverk hvor Thomas Bennet åpnet sitt reisebyrå, Bennets Tourist Office, i 1850. Bennet kom til Kristiania som britisk konsulatsekretær og drev også som språklærer. Gården ble revet sammen med hjørnegården, og den nylig oppførte fem-etasjers gården ble også innlemmet, i et nybygg tegnet av Henrik Nissen i 1897.

Den nye gården er forholdsvis typisk for forretningsgårdene som ble oppført på slutten av århundret. Det dreier seg om en jernkonstruksjon innmurt i tegl,  og en fasade forblendet i klebersten.  I hjørnepartiet er det plassert et hengende tårnkarnapp flankert med gavler. Disse er riktignok utformet noe annerledes enn vanlig, med blant annet valmet topp. Nissen hentet sannsynligvis inspirasjon fra engelske forbilder fra senmiddelalderen, og var muligens påvirket av debatten om norsk stil, og tilknytningen mellom norsk middelalder og britiske byggetradisjoner. Dekoren ble tilsynelatende tonet ned i henhold til de nye idéene, forfektet av blant andre Hermann Schirmer og Holger Sinding-Larsen.

Brorparten av lokalene var opprinnelig tilsiktet hotell, noe som ble benyttet av byens eldste, Hotel d’Angleterre, som hadde flyttet fra Rådhusgata 26. d'Angleterre ble værende i gården i 72 år. Fasaden er forholdsvis uendret, med unntak av visse endringer i dør- og vinduspartier i første og annen etasje. Tre og messing er også flere steder erstattet med plast og aliminium. I taket har vinduene mistet sine frontoner og taket er dessuten tekket med rød tegl som ikke er opprinnelig. Tårnet er tekket i metall. I trappeoppgangen er det bevart glassmalerier som stammer fra 1899.

Norsk Teknisk Museum - Fotograf: Severin Worm-Petersen (1890-1910 ant.) Gården til venstre er Store Strandgate 6 og den til høyre Karl Johans gate 1.

Karl Johans gate 1

Universitetsbiblioteket i Bergen - Fotograf: Knud Knudsen (1873-75). De øvrige adressene i bildet er Store Strandgate 6 og 17, og Karl Johans gate 2.

Før 1854 lå det et helt kvartal mellom Store og Lille Strandgate, Østre gate og den nå forsvunne Vognmannsgata. Dagens tilsvarende gatenavn er Fred Olsens gate, Strandgata og Karl Johans gate, mens Vognmannsgata gikk diagonalt fra cirka dagens Europarådets Plass til Lilletorvet. I kvartalet etablerte kommunen et sykehus i 1807, og mesteparten av kvartalet besto av lave hus i bindingsverk med gårdsplass.  I 1854 ble riktignok hele kvartalet fjernet i forbindelse med opprettelsen av jernbanegården, og sykehuset ble flyttet til Rådhusgata 19.

Dermed endte hjørnet av Store Strandgate og Østre gate ut mot et åpent torv. En ny murgård ble oppført i tre etasjer, omtrent samtidig med at kvartalet ble ryddet. Denne var opprinnelig i tre etasjer og ble oppført for papirhandler og bokbinder H. Clausen. Den fjerde etasjen ble påbygget på 1860-tallet. 
Denne påbygde etasjen var lav, med små vinduer, og utstyrt med pilastre. Over gesimsen ble det oppført en attika. Ellers hadde fasaden et regelmessig klassisk utstyr med dobbelstilte vinduer i ytteraksene, og rundbuer i første og tredje etasje. Da Østre gate ble innlemmet i Karl Johans gate i 1860, fikk gården adressen Karl Johans gate 1. Gården ble senere brukt som lokaler for H. Knutsens hotell. 

Den gamle murgården ble revet i 1917 som en del av en oppgradering av Jernbanetorget. Arbeidet ble utført på vegne av Det Forenede Dampskipsselskap (DFDS) og ble fullført i 1919. Arkitekten var Magnus Poulsson som seiret i konkurranse over Ingvar Hjorth og Einar Engelstad. Fasaden er i slemmet tegl mens arkitektoniske detaljer er lys larvikitt.  Poulssen ble belønnet med A. C. Houens Fond for god arkitektur i 1925. Nybygget er oppført etter nye tomtelinjer med utvidelse gitt til Karl Johans gate, men tilsvarende grep ble aldri fullført i Karl Johans gate 3 eller Skippergata 36, dette til tross for at Karl Johans gate 3 ble ombygget så sent som i 1913-14.

Norsk Folkemuseum, Fotograf: O. Væring (1918)

Youngstorget 9/Hotel Royal

Oslo Museum, fotograf: Ragnvald Væring (ca 1905-1910)

Hotell Royal ble oppført mellom 1872 og 1873. Bygningen var Jernbanetorgets nordlige avslutning, til 1945, da den ble totalrasert i en sabotasjeaksjon mot den tyske okkupasjonsmakten. Utførende arkitekt var Hermann Major Schirmer, sønn til Heinrich Schirmer. Den var en av de første i hovedstaden med hengende karnapp, noe Schirmer søkte dispensasjon om fra det gjeldende karnappforbudet for å implementere.

Bortsett fra karnappene var fasaden relativt konservativ for sin tid. Vinduene hadde som regel enkle omramninger og var enkeltstående. Belistningene til vinduene i tredje etasje hviler likevel på overdekningene i etasjen under. I midtaksen var vinduene dessuten parstilte og hadde en felles fronton i tredje etasje. Denne midtaksen var videre svakt fremrykket og kronet med et attikaoppbygg. I begge hjørnepartiene var det plassert hengende karnapp. Her var vinduene smalere, rundbuete, og separert ved kolonetter. I første etasje var vindusflatene tilpasset kommersielt bruk, men ikke i hele etasjens lengde.

Bygningen ble senere tatt over som NSB kontorbygning, og skriften Statbanernes Kontorer prydet attikaoppbygget. En ny hotellbygning ble oppført etter krigen og går nå under navnet Clarion Hotel Royal Christiania. Hotellet er drevet av Choice Hotels, men eies av Vital forsikring.

Holbergs Plass 1

Oslo Museum, fotograf: Olaf Martin Peder Væring (1916 ant.), Finn.no gatebilder

I 1862 døde Oberst Peter Michael Vosgraff og de første stegene i byutviklingen av den tidligere løkkeeiendommen Vendom, eller Vosgraffs løkke, kunne dermed begynne. I utgangspunktet hadde kommunen planlagt tre gater som skulle møte i en litt klønete knute. Forslaget om plassdannelse kom fra Vosgraffs enke som fremdeles satt med eiendommen. Hun var visstnok spesielt interessert i litteratur og etter sigende var det hun som kom opp med navnet Holbergs plass. Dette ble vedtatt i 1864, sammen med navnene på Holbergs gate og Tullins gate. Edvard Storms gate fikk sitt navn to år senere.  Welhavens gate dukket ikke opp i reguleringsplanene før senere.

Opprinnelsen til navnet Vendom er ikke kjent, men det er mulig løkken ble døpt på folkemunne fordi det var et naturlig sted å vende om på spaserturer fra byen. Vosgraff kjøpte løkken i 1825.

Holbergs plass 1 har alltid vært plassens mest prominente fasade og ligger også omtrent der hvor det gamle løkkehuset befant seg. Vosgrafs enke ble boende i huset til 1878, og det ble ikke revet før 1890.  

Den nye bygningen slik den fremsto like etter århundreskiftet var likevel ganske annerledes en det vi ser i dag. Istedenfor den stramme klassiske fasaden var gården opprinnelig i fire etasjer. Hovedaksen var kronet med et gavloppbygg i to trinn med en liten buet fronton og kronesten øverst. Loggiaen dekket to etasjer og ikke tre slik den senere ble ombygget. Øverst var det muligens en balkong. Gården har fremdeles bratt tak men dette er nå langt mindre synlig. Det mest i øyenfallende trekket ved ombyggingen er den brede tempelgavlen som ble introdusert.

Her finner man i dag Rica Holberg Hotell. Gården har lenge blitt brukt til vertskap, tidligere navn inkluderer Hospits Holberg, Fru Müllers pensjonat, og Forbundshospitset/Forbundshotellet.

Henrik Ibsens gate 4/Glitnegården

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1904)

Henrik Ibsens gate 4, også kjent som Glitnegården, er fra 1894 og ble opprinnelig oppført etter tegninger av arkitekt Harald Olsen. Her har det vært en rekke fasadeendringer og gården har også blitt påbygget.

Det finnes litt ulik informasjon på nett om når endringene ble gjort. Arc! Arkitekturhistorie forteller at påbygging ble gjennomført i 1912 etter tegninger av Erling Nielsen men det stemmer ikke helt overens med bilder på Oslobilder.no. Der finner vi blant annet et bilde datert 1925 som viser det gamle taket brannskadet men uten tegn til påbygg. Oslobilder.no har også en en akvarell av den nye fasaden datert 1926 og tilskrevet Einar Smith og E. Smith Berentsen. Jeg har siden funnet mer utdypende informasjon på oslogeeks instagramside. Der bekreftes det at gården ble påbygget etter en brann som oppstod den niende mai 1926 og at den stod igjen klar til bruk 17 oktober 1927 etter tegninger av nettopp Einar Smith og Edgar Smith Berentsen.

Men det er tydelig fra akvarellen og et senere bilde datert ca 1930 at dekoren i fasaden ikke ble endret i annen til fjerde etasje under denne ombyggingen. Det eldste bildet jeg har funnet av disse senere endringene er datert 1937 og den nye fasaden var ihvertfall ferdig innen 1947. Dette er mer eller mindre slik det ser ut nå.

Den opprinnelige fasaden er vel best beskrevet som barokk, med en langt rikere dekor enn de senere ombygningene. Mest påfallende er tårnkuppelen med sine overdådige vindusomraminger. Ellers kan nevnes halvsøylene rundt hjørnevinduene, frontoner over vinduene i annen etasje og utsmykning av inngangen i Kronprinsens gate. En ny inngang mot Drammensveien kom før brannen i 1926 men var ikke opprinnelig og var kanskje den utført av Erling Nielsen i 1912.

Henrik Ibsens gate 1 (Slottet)

Oslo Museum, fotograf: ukjent

I 1823 dro Hans Linstow til Stockholm og presenterte fire forskjellige fasadeløsninger til den planlagte kongeboligen i Kristiania. Samme år ble det gitt fullmakt til oppkjøp av tomter på Bellevue-høyden, og planering av terrenget ble påbegynt i 1824. Linstow fortsatte å bearbeide sine planer og grunnstenen ble lagt neste oktober. Arbeidet tok likevel slutt i 1827 da det norske stortinget nektet å bevilge mer penger. Den opprinnelige bevilgningen fra 1822, basert på utstedelse av statsobligasjoner, var egentlig tiltenkt som engangsbevilgning. Prosjektet ble ikke gjenopptatt før 1834 og da med en helt ny planløsning.   

Den opprinnelige planen forutså et H-formet anlegg i to etasjer, med eller uten paviljonger bundet til bygningskroppen med søyleganger. Fløyene mot nord og sør var ment å ha risalitter i hovedaksen. På tvers av hovedfløyen så Linstow for seg en bygningskropp i tre etasjer. I østfronten av denne skulle man ha en tempelfront med seks joniske søyler i bergensk marmor. Gesims, bånd, fordakninger og balustrade var også forutsatt utformet i sten, ikke mur og puss. Taket til midtpartiet skulle følge tempelgavlens linjer, mens resten av taket skulle vært flatt eller slakt og gjemt bak en åpen balustrade. Tempelgavlen skulle sannsynligvis fått en utsmykning ved senere anledning, slik som ble gjort med universitetet.        

En mulig inspirasjon når det gjelder det forhøyete midtpartiet er Bondetska palatset i Stockholm, revet i 1899.

Oslo Museum - Fotograf: Anders Beer Wilse

Kongeboligen var byens første store byggeprosjekt etter 1814 og landets første store byggeprosjekt i moderne tid. Bygget la samtidig grunnlaget for opparbeidelsen av gaten som senere skulle bli Karl Johans gate. Arkitekten for slottet var Hans Ditlev Franciscus (Frants) von Linstow, som senere også utarbeidet planen for en paradegate mellom slottet og byen. 

Linstow fikk jobben i 1823 og byggearbeidet begynte i 1825, men slottet sto ikke fullt ferdig før 1849, og da i en ganske annen form enn det opprinnelige prosjektet. Den endelige kongeboligen hadde en mindre utstrekning enn først tenkt, men til gjengjeld en ekstra etasje. Byggearbeidet stoppet opp mellom 1827 til 1833 og igjen mellom 1839 og 1844. Manglende finansiering og et lite behjelpelig Storting lå som regel til grunn for forsinkelsene. Fasaden er i en enkel klassisk stil, med en monumental tempelfront som kun ble plastret på i prosjektets siste fase. Arkitekten var selv aldri spesielt fornøyd med det endelige resultatet og framhevet heller kvalitetene til det opprinnelige prosjektet. På 1840-tallet ble fløyene mot vest forlenget.

Brynjulf Bergsliens kongestatue ble avduket i 1878. Trappeanlegget ble tegnet av Georg Bull, mens det opprinnelige konseptet med statue og trappeanlegg ble først utviklet av Heinrich Schirmer.

Hegdehaugsveien 31-33/Homanslottet

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1940-45)

Homanslottet var en to etasjers leiegård som pleide å stå der Hegdehaugsveien møter Oscars gate. Bygget ble oppført i 1866 for høyesterettsadvokat Peder Jacob Homann. Homann var selv en av villaens beboere. Arkitekt var stadskonduktør Georg Bull. Bull sto bak reguleringsplanen og utformningen for hele strøket Homansbyen. Homansslottet ble revet i 1962-63 for gi å plass til en bensinstasjon med en tilhørende 7-etasjers blokk (Texacogården).  

Stilutrykket er blitt beskrevet som tudorstil. Bygget var fordelt i to boligenheter med hver sin inngang, en vanlig praksis i villaområder i Storbritannia. Fasaden hadde tårn i hver ende og forhøyet midtrisalitt. Her sto det en kvinneskulptur i terrakotta. Terrakottastatuen ble tatt ned og plassert i et blomsterbed ved Frogner hovedgård (i dag Oslo bymuseum). Gesims, tårn og midtrisalitt var dekorert med middelalderske kragsten.

Hansteens gate 2-4-6 (Sophienberg)

Oslo Museum - Fotograf: Leif Ørnelund (1964)

Hansteens gate 2, 4 og 6 ble oppført som del av leiegårdsutviklingen på løkken Sophienberg, også kjent som Arbins løkke, på 1870-tallet. De tre gårdene ble revet i forbindelse med oppføringen av Finansnæringens Hus, byggemeldt i 1967.

Den første utparselleringen av Sophienberg begynte i 1856 da en parsell i det vestre hjørnet av eiendommen ble solgt til ’Selskabet til Omsorg for ældre ugifte Damer,’ stiftelsen som sto bak Kong Oscars Minde. Løkken gikk deretter i arv til brigadelege Carl Thorvald Schjøtt, og utstykkingen av eiendommen begynte for alvor på 1870-tallet. Utviklingen tok en pause i 1880-årene men ble fullført før århundreskiftet. Den eneste delen av løkken som ikke ble utviklet til leiegårder var der det gamle løkkehuset befant seg. Denne lå rett ovenfor Ruseløkka skole på den andre siden av Løkkeveien. I tillegg til løkkehuset ble to villaer oppført i annen halvdel av 1800-tallet. Den siste ble tegnet av Henrik Bull for enkefru Schjøtt i 1890-91. Ingeniørenes Hus ble oppført på nordsiden av disse husene i 1932, men den gamle bebyggelsen sto ennå bevart på 1960-tallet. Tilbygget til Ingeniørenes Hus, som erstattet villaene, ble fullført i 1980, tegnet av arkitektene Lund og Slaatto.

Langs Henrik Ibsens gate er det mulig å gjette ut ifra fra fasadene hvor langt utviklingen rakk på 1870-tallet. Gårdene fra denne tiden ble tegnet av murmestre i stukk og puss og var kledd i renessansedekor. Disse var utpreget for sin tid men fremstår likevel som enkle i forhold til de senere gårdene fra 1890-tallet. Disse ble tegnet av arkitekter, er oppført i upusset tegl med stukkdetaljer i barokk stil, og er utstyrt med balkonger i smijern og gavler eller takarker i hjørnet. Noen av de eldre gårdene ble riktignok senere flottet opp med hengende karnapper, og Hansteens gate 2 hadde et bratt tak som trolig var et senere påbygg.

I tillegg til Hansteens gate 2, 4 og 6 har Huitfeldts gate 9b også blitt revet. I de senere kvartalene fra 1890-tallet har den samme skjebnen tilfalt Arbins gate 11, 4 og 8, og Kronprinsens gate 5 og 9. Henrik Ibsens gate 4 er også betydelig ombygget. Utbyggingen av Sophienberg kan sees i sammenheng med den samtidige utviklingen i Nedre og Øvre Munkedammen.

Arkitekten bak forsikringens hus var trolig Jon Engh. Fasaden er utført i prefabrikerte betongelementer med aggregat i rødbrun farge. Ifølge byggemeldingen ble den tegnet med tanke på hvordan nybygget kunne harmonere med ambassadebygningen på motsatt side av Hansteens gate. Det nåværende bygget, Finansnæringens hus, eies av KLP eiendom. Den er utleid til Finansnæringens fellesorganisasjon.

Oslo Museum - Abel Kunstforlag

Oslo Byarkiv - Foto: Oppi

Gyldenløves gate 43-45

Oslo Museum - Fotograf: Jesper Jespersen (ca 1900). Villaen nærmest krysset er Gyldenløves gate 43, etterfulgt til venstre av Gyldenløves gate 45 og 47. Den siste er den eneste av de tre som fremdeles står der. Bygningen i høyre bildekant er muligens Tidemands gate 24 (også revet).

Gyldenløves gate 43 og 45 ble oppført etter tegninger av Christian Reuter i 1891-1894, på vegne av tivolis restauratør, Martin Olsen. Utparselleringen av området begynte i 1888 og Olsen sikret seg åtte parseller, som han kjøpte fra eierne av Frogner Hovedgård. Olsen fikk oppført fire villaer, men solgte de resterende fire parsellene ubebygget.

Christian Reuter tegnet tre av de fire villaene som Olsen fikk oppført. Den første var Tidemands gate 22, oppført i 1889-90 i det sørvestre hjørnet av gatekrysset Gyldenløves gate/Tidemands gate. I likhet med Gyldenløves gate 45, som ble påbegynt året etter, var dette en sveitservilla oppført i tre, med to leiligheter. Tidemands gate 22 var blant annet utsmykket med en mangekantet kuppel. Den siste villaen, derimot, Gyldenløves gate 43, ble oppført i mur som enebolig.

Gyldenløves gate 43 ble kjøpt av generalagent Ferdinand Elster etter ferdigstillelsen i 1894, og gikk senere i arv til sønnen Rittmester Fred Olsen. I løpet av 1930- og 40-årene ble huset og bakbygningen ombygget og utvidet, og villaen mistet sitt opprinnelige preg. Huset var fremdeles i familien Elsters eie da den ble solgt på 1970-tallet og ble erstattet med en boligblokk. Den samme skjebnen tilfalt Gyldenløves gate 45 og Tidemands gate 22, som ble revet etter en brann.

Olsens siste villa, Gyldenløves gate 47, ble oppført etter tegninger av Olaus og Carl Michalsen. Denne villaen, som står i det nordøstre hjørnet av krysset Gyldenløves gate/Nordraaks gate, er den eneste av de fire som er bevart. Den ble oppført som murvilla med tre leiligheter i 1892. Dette var bare et år etter at gateløpet til Nordraaks gate ble endelig bestemt. Tidligere hadde den nå forsvunne Frognerhøiveien slynget seg gjennom området diagonalt fra nordøst til sydvest. Olsens fire øvrige parseller ble solgt videre og bebygget under andre byggherrer i perioden 1909-11. Gyldenløves gate 39 ble tegnet av Bernhard Steckmest mens Gyldenløves gate 41, Eckersbergs gate 22 og Tidemands gate 23 ble alle tegnet av Morten Wagle.

Det samme gatekrysset i 2013: Forstøtningsmuren er omtrent det eneste som minner oss om at vi befinner oss på samme sted, siden Gyldenløves gate 47 er skjult bak trær.

Grønlandsleiret 15

Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse (ca 1930), Finn.no gatebilder

Gården er opprinnelig fra 1882 og var tegnet av arkitekt Herman Major Backer på vegne av Schous Bryggeri. Tidligere lå et pakkhus på tomten. Fasaden har blitt endret flere ganger. Første etasje ble utstyrt med funkisfasade i 1927 etter tegninger av Lars Backer (sønn av forannevnte), mens fasaden ble endret på nytt i 1960.

Gavloppbygget har blitt nokså forenklet med årenes løp. Murfasaden dekket opprinnelig også første etasje. Arkitekturen minner om samtidig engelsk tudor-stil.  

Restaurant Olympen har eksistert siden 1912 og er fremdeles i drift. Første etasje har alltid vært ølhall men ble innredet som restaurant først i 1904. Før dette ble lokalene brukt av Grønland Folketheater som revyscene.  Andre etasje ble innredet som boksehall i 1898 men har i lengre tid vært nattklubbslokale. Navnet til denne er Pigalle. Olympen er for øvrig bakgrunnen for kallenavnet Lompa. 

Grensen 19/Grensegården

Oslo museum - Fotograf: Severin W. Petersen (ca 1900)

Grensen 19 ble tegnet i 1897 av arkitekt Hagbarth Martin Schytte-Berg på vegne av urgrosserer Hjalmar Frithjof Neslein. Samme arkitekt ble valgt da Neslein skulle gjenoppføre nabogården Grensen 17 etter en brannulykke i 1899.

Stiluttrykket er nybarokk med antydninger til jugendstil, og fasaden har likhetstrekk med arkitektens samtidige arbeider i Øvre Slottsgate. Vi finner blant annet det samme jugendaktige rutenettet med sammenhengende vindusomramninger og gesimser som i Øvre Slottsgate 5. Dekoren er derimot noe rikere og minner mer om Øvre Slottsgate 4. I tredje og fjerde etasje var brystningsfelt og frontoner dekorert, trolig i stukk, men dette er kun bevart i det hengende karnappet på hjørnet. (Merk: Etter å ha sett nøyere på bildet i høyere resolusjon er det nå tydelig at disse feltene aldri ble dekorert. Teksturen i bildet over viser egentlig en naken murflate). Små kvadratiske hull gjenstår og er en mulig indikasjon på stukkdekor opprinnelig var planlagt. En lignende dekor kronet opprinnelig gavlen men gavlen er delvis kappet av og dekor og værhane er borte. I likhet med Øvre Slottsgate 4 er Grensen 19 dekorert med smijernsankre.

Blant øvrige endringer i fasaden er det også tydelig at vinduet i gavlen er blitt erstattet med to partstilte vinduer. Samtidig er vinduene i første etasje delvis dekket under reklameskilt og denne etasjen fremstår dermed som lavere. Feltet som opprinnelig ble brukt til dette formålet fremstår nå som tomme brystninger til vinduene i annen etasje.  Alle vinduene er skiftet ut slik at det ikke er spor igjen etter de opprinnelige tresprossene. I fasaden mot Grensen er flere av pilarene (forblendet med granitt) dessuten blitt kuttet av og når ikke lenger ned til første etasje. Taket er skiftet ut men man har gjort et brukbart forsøk på å kopiere frontonen i takarkene. 

Gården eies av NLM Eiendom via aksjeselskapet Grensen 19 AS. NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband)  tok over eiendommen i 1917 gjennom et selskap som het Misjonsvenner, senere omdøpt til Forbundsheimen. NLM etablerte også Norrøna Hotell og kafé i 1939-41, og fra 1997 var det hotellet som driftet eiendommen. Norrøna Hotell ble i 1998 knyttet til Golden Tulip Rainbow Hotels (Thon-gruppen) og het Rainbow Norrøna Hotell før P-hotels tok over lokalene i 2005.

Mulig restaureringstiltak inkluderer å flytte reklamefeltet opp til den opprinnelige posisjonen slik at den nederste etasjen får mer lys og luft. Sette inn nye tresprosser kan også bidra til å føre tilbake noe av den tapte glansen.  Lenger opp i etasjen er det først og fremst i gavlen at det er rom for å bringe tilbake gammel stukkornamentikk.

Grensen 17/Norske Folkgården

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (ca 1930)

Norske Folk-gården ble oppført i 1891 ved arkitekt Christian Reuter. I 1899 ble den herjet av brann og ble senere gjenoppbygget i 1900 ved arkitekt Hagbart Schytte-Berg. Gården ble kraftig ombygget i 1957 og 1970, sistnevnte etter tegninger av arkitekt Per-Johan Eriksen, Bengt Espen Knutsen og P.A.M. Mellbye. I den forbindelse ble første etasje bygget ut med trappenedgang til Stortinget T-banestasjon.

Fasaden er etter Schytte-Bergs gjenbygning i finhuggen klebersten. Den følger en typisk forretningspalass-modell med store glassflater i de to nederste etasjene, hjørnetårn og gavloppbygg. De tre øvrige etasjene har et mer lukket preg og har snirkeldetaljer i brystningspaneler under vinduene. 

Over gesimsen har hjørnetårnet forsvunnet fullstendig og er erstattet med en moderne løkformet variant. Takoppbygget har to etasjer der det opprinnelige kun hadde én loftsetasje.  Det opprinnelige tårnet var flankert med to gavler, med mindre gavler plassert symmetrisk langs fasadene mot Grensen og Akersgata. Det eneste gjenværende tegn på denne symmetrien kan så vidt skimtes i fremspring i fasaden og balkonger. Det er fristende å sammenligne med Groschgården (Karl Johans gate 45), som følger et lignende format. Sammenligningen er langt mindre iøyenfallende med gårdens nåværende utseende.

Grensen 12

Venstre: Oslo Museum, fotograf ukjent

På hjørnet av Grensen og Øvre Slottsgate stod det tidligere en bygård som gikk tapt i 1951. Denne ble antagelig oppført på 1880-tallet og hadde en del likhetstrekk med nabogården Grensen 12b som er fra cirka samme periode. Både Grensen 12b og nabogården på den andre siden, Øvre Slottsgate 29, ble tegnet av samme arkitekt: Christian Reuter. Så det er godt mulig han stod bak Grensen 12 også. Ove Ekman har også blitt nevnt som mulig kandidat.

 I likhet med Grensen 12b bestod fasaden av enkle toskanske pilastre i første og annen etasje, mellom relativt store vindusflater, og korintiske monumentalpilastre i tredje og fjerde etasje. Hjørnet hadde litt ekstra dekor, med halvsøyler istedenfor pilastre og balkonger og karyatider. Hjørnet var også kronet med en løkformet kuppel. Ellers er det tydelig at gesimsen hadde en rikt dekorert frise.

Bildet over er datert til cirka 1893 og viser at første etasje på den tiden var lokaler til Thoresen & Moes kolonialforretning. Et postkort fra 1902 viser at den siden ble tatt over av Grændsens Skotøimagazin som fremdeles har butikk på denne addressen.

Gården brant ned i mars 1951. Samme år ble det oppført et åtte etasjers nybygg på tomten ved arkitekt Jarle Berg. Nybygget er noe trukket tilbake fra gaten i forhold til nabogården.

Fred Olsens gate 2/Treschowgården

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1935)

I 1708 ble Christiania nok en gang herjet av brann. Omtrent 60 sjøboder og 39 bygårder ble ødelagt i havneområdet mot Bjørvika. At ulykken inntraff øst for Dronningens gate ble neppe sett på som tilfeldig. Her hadde sjøgrunnen først blitt fylt inn etter 1657, i en periode da murtvangen ble nesten oppgit og tømmer fikk frie tøyler. Det var dermed naturlig å innskjerpe murtvangen som følge av brannen, noe som skjedde i 1714. Det ble også bestemt at man skulle opprette er åpent belte mellom sjøbodene og resten av byen. 

Da Treschowgården ble oppført i 1710 var dette dermed på nippet til å bli ulovlig. Gården var oppført i rød tegl og som sådan var den akseptabel, men den var også plassert midt i det planlagte beltet. Fasaden er symmetrisk, med to karnapper og et forhøyet midtparti med balkong og tempelgavl. Inngangsportalen er utsmykket med pilastre og en bølgende fronton. Det røde teglet ble senere kalkslemmet og blåmalt, og er i dag pusset og malt gul.    

Gården ble opprinnelig oppført for admiralitetsråd Gerhard Treschow. I perioden 1819-23 ble den benyttet som lokaler til børsen. Den ble deretter kjøpt opp av staten og gitt over til katedralskolen, som ble værende i gården til 1869. Hotell Britannia ble etablert i 1870-årene mens Fred. Olsens rederier tok over i 1919 og ombygget til kontorer. Dette arbeidet ble utført av arkitekten Ole Sverre.

Empirekvartalet

Akersgata 44/Fødselsstiftelsen

Oslo Museum (ca 1900)

Fødselsstiftelsen ble oppført i 1825-26 og var da mer eller mindre klar til innflytting selv om arbeid pågikk innvendig helt til 1829. Fasaden var opprinnelig tegnet av Christian Ancher Collet, men ble vesentlig endret av Christian Grosch, og er ansett som hans første selvstendige verk. 

Bygningen var tiltenkt det planlagte Rikshospitalet, som i 1820 hadde ervervet det eksisterende Militærhospitalet, en trebygning på hjørnet av Akersgata og Hospitalgata. Fødselsstiftelsen ble derfor plassert i tilknytning til denne. Collett hadde opprinnelig planlagt nybygget øst for militærhospitalet mot Grubbegata, men etter forslag fra Grosch ble tomten skiftet til Akersgata, altså på sørsiden av hospitalet. 

Grosch, ferdig utdannet året før og allerede ansatt ved slottsbygget, var i prinsippet bare utnevnt som byggeleder men tok raskt føringen. Endringene han påførte Colletts tegninger var ikke dramatiske men betydelige. 

Først og fremst ble siderisalittene sløyfet. Dette betydde at vindusaksene kunne fordeles med jevn avstand langs hele fasaden. Vindusaksene ble samtidig redusert fra ni til syv. Grosch fikk dermed mer plass til inngangsportalen enn i Colletts tegning. Han introduserte også sokkelpartiet. Inngangsportalen er utført med en klassisk korrekthet, som knapt hadde noe tidligere sidestykke i hele byen. Et fullt entablement hviler på en toskansk søyleorden, og det hele toppes med en fronton som riktignok er flatet ut av hensyn til vinduet over. Arkitekturen er tydelig inspirert av Christian Fredrik Hansen, som underviste Grosch i København. I bakgården ble det oppført et uthus som senere ble påbygget. Fødselsstiftelsen ble værende på tomten til 1914. Huset ble revet etter 1954 i forbindelse med oppføringen av det nye regjeringsbygget.

Grubbegata 11/Rikshospitalets vaksineinstitutt

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1919)

Etter suksessen med fødselsstiftelsen fikk Grosch oppgaven med å tegne rikshospitalets hovedbygning. I forbindelse med dette prosjektet ble det oppført en uthusbygning på hjørnet av Grubbegata og Hospitalsgata. Grosch produserte tegningene sine i 1826, men alt gikk ikke helt etter planen.  

Fasadetegningen mot Grubbegata viser en kvaderpusset inngangsportal med en fronton som går i ett med takgesimsen. Fasaden har ellers en lav undersokkel, høyt sokkelparti i kvader, rundbuete vinduer over et gesimsbånd, og hjørnekvadre. Fasaden er strengt symmetrisk.

Når det kommer til den faktiske bygningen forholder det seg noe annerledes. For det første virker det ikke som Grosch hadde tatt med i beregningen at terrenget ikke er flatt. Ellers er vinduene endret markant. De opprinnelige ble trengt igjennom sokkelpartiet. I høyre på fasaden ble det plassert enn inngangsdør og til venstre er sokkepartiet brutt til fordel for en pusset veggflate og høye rundbuer flankert med pilastre. Disse endringene var trolig nødvendig for å slippe mer lys inn i bygningen, men ødela symmetrien fullstendig. Mot Hospitalsgata kan man se hvordan vinduene skulle ha sett ut. Antikvariske myndigheter vurderte denne bygningen som den minst verneverdig av husene i empirekvartalet. Uthuset ble ved et tidspunkt brukt som likhus.