Sunday, August 20, 2017

Oscars gate 19

Oslo museum, fotograf: Ukjent (ca 1895)

Denne villaen ble oppført som tomannsbolig i 1860, på hjørnet av Oscars gate og Hegdehaugsveien.  I likhet med mange av husene i Homansbyen var arkitekten senere stadkonduktør Georg Bull. Som byggherrer står oppført brødrene Homan. 

Fasaden var utført i gotisk stil. I annen etasje og loftsetasjen var vinduene utstyrt med spissbuer. I fasaden mot Oscars gate var de to bygningsdelene dessuten bundet i et polygonalt karnapp, hvor de tre sidene ble avsluttet med rette gavler kronet med små kors. Det samme mønsteret var gjentatt i gavlene i husets hoveddel, både mot Oscars gate og Hegdehaugsveien. Fasaden mot Hegdehaugsveien ble utvidet og påbygget med et lite tårn mot slutten av 1800-tallet, noe som ga et litt klønete uttrykk, med forskjøvet vindusrekke. Første etasje ble samtidig konvertert til forretningsbruk.

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1900 ant.) 

Oscars gate 19 ble revet i 1935 og erstattet med en funkisgård. Den samme skjebnen tilfalt nabohuset, Hegdehaugsveien 35, i 1960. Den ble oppført i 1870 for Olaus Syvertsen og var lenge kjent som apotekergården. Apoteket Hygiea befinner seg ennå i en villa fra Homansbyen med adressen Hegdehaugsveien 35. Denne het tidligere Josefines gate 21 og ligger et kvartal opp, på hjørnet av Underhaugsveien.

Hegdehaugsveien 35: Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1904)

Oscars gate 21

Oslo Museum, fotograf: Olaf Martin Peder Væring (ca 1880)

I det nordvestre hjørnet av Oscars gate og Hegdehaugsveien lå tidligere en villa oppført som del av brødrene Homans satsing i området. Huset ble oppført i 1859 etter tegninger av arkitekt Georg Bull. 

Stilen er blitt beskrevet som bysantinsk. Fasaden mot Oscars gate var symmetrisk, med fremhevet midtakse toppet med en gavl, utformet på lik linje som tverrveggene. Midtgavlen var dessuten kronet med en statue. Vinduene var rundbuete og sammenhengende i midtaksen. Ved et tidspunkt ser inngangspartiet ut til å ha skiftet plass. Det eldste bildene viser et inngangsparti omkranset med eføy og plassert i midtaksen. I senere bilder er partiet skiftet ut med tre vinduer. I loftsetasjen har vinduene også gått fra to til en. Huset ble revet tidlig på 1960-tallet.

Oslo Museum, fotograf: Truls Teigen (1961)

I husrekken opp mot Josefines gate lå ikke flere villaer, men isteden to leiegårder. Hegdehaugsveien 34 ble oppført i 1895 etter tegninger av arkitekten Ove Ekman. Oppdraget ble utført på vegne av kjøpmann Olaus Syvertsen. Hjørnegården, Josefines gate 22, var eldre og ble tilføyet Ekmans nybygg. Begge gårdene er revet men synlige i bildene under.

Villaer utført etter tegninger av Georg Bull ble oppført i alle fire hjørner av krysset Hegdehaugsveien/Oscars gate. Samtlige av disse er revet. Hegdehaugsveien 32 forsvant allerede på 1800-tallet. Om informasjon om de to resterende, Hegdehaugsveien 31-33 og Oscars gate 19.

Josefines gate 22 - Oslo Museum, fotograf: ukjent (1880-1890 ant.)




Øvre Slottsgate 7

Norsk Teknisk Museum - Fotograf: Severing Worm Petersen (ca 1900-1910). Legg merke til utformingen av første etasje og detaljer rundt prydgavlen og over hjørnekarnappet.

Øvre Slottsgate 7 ble tegnet av Ivar Cock i 1897 på vegne av advokat C. Pedersen. Cock tegnet flere forretningsgårder i kvadraturen, blant annet Øvre Slottsgate 8 og 11, Nedre Slottsgate 9, Tollbugata 30, Skippergata 19, Kirkegata 32 (ombygning) og Kirkegata 8 (revet).

Fasaden er i rød tegl med dekor i klebersten og hjørnet markeres med en prydgavl. Gården har store vindusflater, unntagen i femte etasje hvor disse er noe reduserte. Det finnes likevel en differensiering mellom første etasje og de tre øvrige. I første etasje sitter vinduene mellom pilarer kledd i klebersten eller granitt mens annen til fjerde etasje har pilarer forblendet i tegl, ispedd med dekor i klebersten. Første etasje ble opprinnelig brukt til forretningslokaler mens de øvrige etasjene var tiltenkt kontorer. I femte etasje var det sannsynligvis innredet til leiligheter. Bygget er en jernkonstruksjon og gården var alltid utstyrt med heis og maskinrom.

Fasaden er forholdsvis godt bevart. De gamle tresprossene i vinduene er blant annet ennå på plass, et trekk som fleste andre samtidige forretningsgårder i sentrum har mistet ved utskiftninger. Prydgavlen er noe forenklet og det mangler to urner på toppen av karnappet, men endringene er ellers små. I sammenligning med byggemeldingstegningen fra 1897 virker brystningsfeltene i tredje og fjerde etasje litt tomme, men gamle bilder gir ingen indikasjon på at denne dekoren noensinne ble utført. Taket har fått en ny tekking i tegl, men det er uvisst hvor mye dekor som gikk tapt i den forbindelse. Skal vi tro fasadetegningen hadde gården opprinnelig takarker med omramninger, men det er lite som tyder på dette i Worm Petersens bilde. Mønet var trolig dekorert med et jerngitter.

Gården har likevel vært utsatt for større utskiftninger i første etasje. Bortsett fra rundt inngangen til portrommet er det nesten ingenting igjen av den gamle forblendingen i klebersten (eventuelt iddefjordsgranitt), som nå stort sett er dekket i aluminium. Rundt hjørnepartiet er pilarene oppført i tegl, og erstatter de gamle pilarene som tidligere var avhugget.

Gården driftes av et aksjeselskap ved samme navn. AS Øvre Slottsgate 7 ble stiftet i 1912, og er tilknyttet selskapene Naisal og Savabini Teknisk.

Øvre Slottsgate 11

Oslo Museum, fotograf: Severin Worm-Petersen (ca 1900)

Gården ble oppført for Kristiania Haandværkers Sparekasse i 1896 etter tegninger av arkitekten Ivar Cock, etter en konkurranse som ble utlyst i 1895. Fasaden er i skvettpusset tegl med en sokkeletasje kledd i kvadermur av iddefjordsgranitt. Stilutrykket er romansk med innslag av jugend, og var noe forut for sin tid da den minner om stilretningen som ble populær etter 1900. Flere lignende eksempler finnes i Ålesund. Kristiania Haandværkeres Sparekasse ble grunnlagt i 1864 med det formål å yte lån til håndverkere.

Hovedaksen er markert med balkong og et gavloppbygg som bryter gjennom takgesimsen. Inngangsportalen er rikt utformet og vinduene parstilte og knyttet i vertikale bånd med brystningsfelt og finhugne buekanter i natursten. I 1924 ble det foretatt enkelte ombyggingsarbeider under ledelse av arkitekt Olaf Lilloe. Fasaden er godt bevart men dekoren i gavlen er for det meste fjernet. Vinduene i kvist med takhetter er også vekk.

Øvre Slottsgate 2

Oslo Museum - tegning av Wilhelm von Hanno (ca. 1860)

Det er først og fremst takket være en tegning utført av Wilhelm von Hanno i 1860 at vi har et godt bilde på hvordan dette huset i bindingsverk så ut.

Gården hadde en utkragning med bjelkehoder understøttet av knekter (konsoller). Disse var dekorativt utskårne med blant annet løvemasker. Det merkelige er at gården bare var i en etasje da von Hanno tegnet den. Hele poenget med knekter er å understøtte de utskytende bjelkehodene som bærer veggen til annen etasje. Det kan derfor godt tenkes at huset opprinnelig var i to etasjer og at den øvre etasjen ved et tidspunkt ble revet.

Tegningen indikerer samtidig at fasaden var i mur og dette stemmer også med branntaksten fra 1807 som konstaterer at gården var forblendet med ”½ Steen til Gaden.” Hvordan de utskårne knektene i så fall unngikk å bli tildekket av forblendingen er ikke sikkert.

Gesimsen er tydeligvis formet etter danske og tyske modeller, og siden utkraging i bindingsverk understøttet med utskårne knekter etter hvert ble umoderne på 1600-tallet, konkluderte Arno Berg med at gården må ha vært fra byens eldste tid. Utkragning ble forbudt i København i 1683 men var vanlig i danske provinsbyer til godt inn på 1700-tallet. Det finnes ulike teorier på hvorfor man i det hele tatt brukte utkragning i bindingsverk. Maksimering av utnyttelsen av tomten har vært en forklaring, samt skydd mot slagregn og forsvars- eller strukturhensyn.   

Gården fikk trolig adressen Øvre Slottsgate 2 da huset som ble ombygget til kjemisk laboratorium og fysisk kabinett i 1828-29 inngikk i adressen Rådhusgata 19. 

Øvre Slottsgate 29

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (ca 1930)

Denne gården ble oppført i 1889/90 og ble tegnet av arkitekten Christian Reuter. To etasjer ble påbygget over gesimsen etter at Bjerke Eiendom tok over gården i 1988. Den er nå del av shoppingsentret Eger Karl Johan.

Det eldre bildet tyder på at fasaden ikke var malt til å begynne med. I tredje og fjerde etasje fremheves stukkdekoren i vindusomramningene i kontrast til en teglfasade som antakelig var rød. Denne kontrasten var mindre effektiv da fasaden ble malt gul og tapt fullstendig nå som den er malt hvit. I annen etasje har dekoren blitt skrapet helt vekk. Her fant man tidligere tykke kvaderstriper mellom vinduene. Kvaderinndelingen i første etasje er også fjernet og man har malt over noe som synes å være en bekledning i polert sten.

Dagbladet har hatt redaksjon og trykkeri her, og senere eiere og brukere inkluderer Heidenreich og Kredittkassen. Gården til høyre i bildet er Grensen 12. Den ble revet på 50-tallet.

Parkveien 61

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1918)

Parkveien 61 var opprinnelig en leiegård, oppført i 1896, etter tegninger av Ove Ekman. Fra og med 1918 lå gården vegg i vegg med Handelsbygningen i Henrik Ibsens gate. Gården hadde fire etasjer pluss loftsetasje. Eldre bilder viser to separate inngangspartier. 

Kvaderinndeling var brukt i nederste etasje hvor blokkene var formet som arkivolter over de rundbuete vindusåpningene. Disse hvilte på en gesimslinje som ble brutt av åpningene. Resten av fasaden var i tegl og stukk. Fjerde etasje hadde noe mindre dekor enn etasjene under og skillet var synlig markert med en gesimslinje. Det horisontale preget var myket opp med to akser i hver ende av fasaden. De ytterste aksene hadde inngangspartiene, som var kronet med brukne frontoner. Vinduene oppover fasaden fulgte et lignende system med avtagende dekor, men var bredere enn i midtfaget. Aksene som lå inntil de ytterste hadde den rikeste dekoren, med balkonger og dører flankert med halvsøyler. Disse partiene var dessuten svakt fremskutt med rustiserte lisener.        

Rivemeldingen er datert til 1968, og var øyensynlig forårsaket av sprekkskader og urovekkende tegn på synkning og glidning. Bakgårdsfløyen hadde blitt forskjøvet såpass mye at den øverste delen var revet fra hovedbygningen. Bygningskontrollen vurderte riveplikt, men dette ble ikke nødvending da gårdseierne, Kaare & Bakke, ikke motsatte seg rivning. Nytt fundament ble vurdert for dyrt å pålegge gårdseier, og alle leiekontrakter ble sagt opp med øyeblikkelig virkning.  

Det nåværende bygget, forblendet med tegl, ble oppført på midten av 1980-tallet. Bygget ble totalrehabilitert mellom 2009 og 2010 i forbindelse med konverteringen til hovedkontoret for Terra gruppen. Glass ble introdusert i de lavere etasjene for å øke ”samspill mellom ute og inne.” Rehabiliteringen ble gjennomført av M.A.P. Arkitekter. Dagens Parkveien 61 er sammenslått med den tidligere adressen Cort Adelers gate 6.

Prinsens gate 19/Gullsmedgården

Oslo Museum, fotograf: ukjent (ca 1890)

Gullsmedgården har fått sitt navn etter fire forskjellige gullsmedverksteder som oppholdt seg i gården fra 1707 og i nesten hundre sammenhengende år. 

Disse var Michel Römers, Ole Linds og Mouritz og Jens Hørbyes. Tomten ble kjøpt av Steen & Strøm i 1883 men gården ble ikke revet før i 1897. Adressen Nedre Slottsgate 4 ble da revet samtidig.

Huset var i bindingsverk og stammer opprinnelig fra 1600-tallet. Den ble antakelig utvidet og påbygget flere ganger i løpet av 1700-tallet.  Kjelleretasjen var spesielt høy mot Prinsens gate. Trappegangen ble dermed lagt langs veggen opp til karnappet som var plassert mot Nedre Slottsgate. Den andre trappegangen er derimot lagt vinkelrett på fasaden til et utbygg på en etasje, med bred forretningsmessig inngang. Det siste karnappet var hengende og ble formet som en betydelig utkragning av annen etasje. Hovedkarnappet var også svakt utkraget. Vindusarker ga lys til kvisten. I de siste årene var det skredder- og skomakerdrift i gården.

Prinsens gate 20/Mariboegården

Oslo Museum, Fotograf: Ukjent (ca 1895)

Denne gården ble oppført i 1810 for Ludvig Mariboe og anses for å være byens aller første i empirestil. Mariboe var en av byens fremste handelsmenn og bemerket seg senere både som publisist og politiker. Gårdens arkitekt var antakeligvis en nær venn av Mariboe, ingeniøroffiser Benoni Aubert. Begge var opprinnelige fra Danmark, mens Auberts far var adelsmann født i Frankrike. Aubert var med på å ta initiativet til Den offentlige Tegneskole hvor han underviste i arkitektur. Han var også med på å utarbeide den første bygningsloven for Christiania og var ansvarlig for å kartlegge store deler av Norges innland.

Da gården ble oppført fantes det kun en tidligere bygning i tre etasjer i hele byen og denne var i bindingsverk. Mariboegården satt en ny standard og innledet en æra med fasader i mur og puss. Første etasje er kvaderpusset etter renessansemodell og fungerer som sokkeletasje, de øvrige etasjene er glattpusset. To hovedakser er fremhevet: mot Kongens gate med risalitt og frontispis; mot Prinsens gate med pilastre, og klassisk innramning med tempelgavl over det ene vinduet.

Mariboe gikk konkurs i 1817 og gården ble tatt over av staten i 1819-1820. Den ble deretter brukt av det nyoppstartede universitet til auditorier og studenthybler fra 1829 til 1852. Universitetet hadde også sin samling av nordiske antikviteter i gården. Etter at universitetet flyttet ut ble gården benyttet av Nasjonalgalleriet og senere av Revisjonsdepartementet. Gården ble revet i 1917 til fordel for Telegrafbygningen, oppført 1924.

Saturday, August 19, 2017

Prinsens gate 21

Oslo Byarkiv - Fotograf: Ukjent (antakelig 1896). Denne delen av byen sto foran store endringer da dette bildet ble tatt. Til venstre ser vi så vidt Prinsens gate 22 (Bragegården) som ble tegnet i 1894 av Henrik Nissen. Den lille gården i to etasjer som sto ved adressen Prinsens gate 23 var nylig revet og skulle erstattes med Jordangården, tegnet i 1896 av Ivar Cock. Denne har siden skiftet adresse til Øvre Slottsgate 8. Den eneste synlige fasaden som består er Øvre Slottsgate 9, tegnet av Paul Due i 1886 for Det Norske Selskab. Gården til høyre for Prinsens gate 21 skulle også snart rives da bildet ble tatt. Nedre Slottsgate 9 ble i likhet med Jordangården byggemeldt i 1896 og ble tegnet av Ivar Cock på oppdrag av grosserer Wilhelm Jordan. Nedre Slottsgate 11 og 13 fulgte i 1899, tegnet av henholdsvis Kristen Rivertz og Ove Ekman.

Ved hjørnet av Prinsens gate og Nedre Slottsgate lå det i sin tid en murgård i tre etasjer, som trolig ble oppført på vegne av skomaker Christian Olsen. Da enken døde i 1896 ble den overtatt av hoffskredder O. Chr. Pederesen, som hadde hatt i lokaler i gården i flere år. I 1897 lot Pedersen byggemelde en ny forretningsgård som ble tegnet av Ingvar Hiorth. Pedersen beholdt sine forretningslokaler i nybygget og et verksted i loftet, og skreddervirksomheten fortsatte til 1912.  

Den gamle gården i klassisk dekor ble i følge historikeren Henry Røsoch betegnet som en av de fineste i Prinsens gate. Som de fleste klassiske fasader var dekoren begrenset til enkle vindusoverdekninger (arkitrav uten konsoller) mens første etasje var kvaderpusset. Annen etasje var med knapphet differensiert ved brystningsfeltene. I motsetning til arkitekturen mot slutten av århundret ble det holdt avstand mellom dekoren fra den ene etasje til den andre. 

Oslo Museum - Fotograf: Anders Beer Wilse (ca 1936). Fasaden avviker noe fra det opprinnelige forslaget, der alle vinduene i annen etasje var stikkbuete og vinduene i femte etasje også var buete.

Prinsens gate 22/Bragegården

Norsk Teknisk Museum - Fotograf: Severin Worm-Petersen (ca 1890-1910). Legg merke til den hengende frontonen over inngangspartiet. Hjørnet mot Nedre Slottsgate er også betydelig ombygget.

Prinsens gate 22 ble tegnet av Henrik Nissen i 1894, og har fått navnet Bragegården etter Interesseselskabet Brage & Sigyn.  Nybygget betydde ikke slutten på områdets håndverkertradisjoner helt ennå, i femte etasje ble det nemlig innredet til skredderverksted. 

I 1955 ble det påbygget en tilbaketrukket etasje og gelenderet  i smijern med skriften Brage er fjernet. Fasadeoppdelingen var litt utradisjonell; første etasje hadde en forblending i glattpolert granitt, mens kvaderpussen i annen etasje er ruere og har et tyngre uttrykk, den samme pussen dukker dessuten opp igjen i femte etasje. Forblendingen i forretningsetasjen er for det mest intakt bortsett fra i fasaden mot Nedre Slottsgate. Særlig hjørnepartiet er endret og inngangen rykket tilbake (det har siden blitt foretatt en restaurering til det opprinnelige uttrykket). Langs Prinsens gate er i tillegg hovedinngangen endret og en hengende fronton har blitt fjernet. 

Apoteket Elgen ble etablert i 1926 og ble nedlagt i 1990. Restaurering av interiøret ble gjennomført i 2008 i samarbeid med Byantikvaren. 

Oslo Museum - Fotograf: Ukjent (ca 1894). Prinsens gate 22-24 ble kjøpt av Interessentselskabet Brage & Sigyn på 1890-tallet.

Prinsens gate 25/Standardgården

Oslo Museum - fotograf: ukjent (ca 1930) Legg merke til dekoren i takpartiet; Dette har siden blitt fjernet.

I en tid preget av tomtespekulering skiftet eiendommer hender svimlende hurtig, men i Prinsens gate 25 kom nye eiere på banen allerede under oppføringen. Gården ble overdratt til A/S Kleber- og Skiferforening, og med et blikk på fasadematerialet er det mulig å anta at eierskiftet hadde å gjøre med et gjeldsforhold mellom byggherre og en av hovedleverandørene. Den viktigste leietageren var Standard Mønsterforretning som til slutt kjøpte hele gården i 1934 og heter nå Festmagasinet Standard og er en leketøysbutikk. Dette er for øvrig ikke et dumt sted om du er på utkikk etter et kostyme til Halloween. 

Stålkarnappene i tredje og fjerde etasje gir assosiasjoner til engelsk industriarkitektur og gir fasaden dens særpreg. Nesten ingen endringer er foretatt i fasaden bortsett fra takgesimsen hvor den gotiske dekoren og urnene på toppen er vekk. Den opprinnelige fasadetegningen plasserte også en fronton med gotisk dekor i midtaksen mot Prinsens gate, mellom første og annen etasje. Fasaden ble tegnet av Carl Michalsen.

Oslo Museum - fotograf: Per Adolf Thorén (ca 1895). Før Standardgården ble oppført i 1898-1899 sto det en murgård i tre etasjer på denne tomten.

Professor Dahls gate 3-5

Oslo Museum, fotograf: Thorkel Jens Thorkelsen (ca 1910)

Hjørnegården på venstre side av bildet, Professor Dahls gate 5, ble oppført i 1902 i jugendstil etter tegninger av den svenske arkitekten Samuel Borgfelt. Den endelige utformingen er langt enklere enn det Borgfelt opprinnelig hadde tenkt. Fasadetegninger som viser forskjellen er tilgjengelig på nettsiden Arc! nouveau. Bildet avslører likevel at fasadematerialet var opprinnelig av en edlere sort enn det som antydes med dagens glatte og malte pussfasade. Sokkeletasjen er nå inndelt i to deler med forskjellige strøk maling. Dette skiller forretningslokalene på hjørnet fra resten av boliggården.    

I midten av bildet ligger Professor Dahls gate 3. Her har man muligens hatt bekymringer når det gjelder sikkerheten. Balkongen har dermed blitt murt om og de obeliskaktige flankene er fjernet.  

Rådhusgata 7/Garmanngården

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1890-1900)

Garmanngården ble byens annet rådhus i 1733. Før dette var gården et vanlig bolighus, men sannsynligvis byens flotteste, eller i hvert fall den dyreste da den hadde høyest branntakst i Christiania.   

Ifølge ankerjernene ble gården oppført i 1647. Antakelig dreier dette seg om en påbygning til to etasjer i forbindelse med ny eier, landkommisær Johan Garmann. Den eldste delen ble tilsynelatende oppført så tidlig som 1625-30. Fasaden var i tegl med flere karnapper, og trappegavler mot Dronningens gate og Rådhusgata. I gårdsrommet tronet et trappetårn. Opprinnelig hadde fasaden mot Dronningens gate fri utsikt ut mot havnen. Sjøbunnen østover ble ikke fylt opp før etter 1657.

I 1712 ble daværende eier, Helle Holst, arrestert for bedrageri og gården ble beslaglagt av kongen. Den ble værende i kongemaktens eie til 1733 da Christian 6, under et besøk til byen, forærte gården til kommunen. Den ble deretter brukt som byens rådhus. En rekke endringer på fasaden ble utført i de neste par tiårene. Gavler, trappetårn og karnapp forsvant og gården fikk valmtak. Mot Rådhusgata ble sidefløyen fra 1710 ombygget og ved siden av denne ble en liten bygning i en etasje oppført som arrestbygning. Fasaden til sistnevnte er i gråsten.

Rådhusgata 8/Victoria hotell

Oslo Museum, fotograf: tannlege Jensen (1898)

Denne gården var unntaket på regelen om at de fineste bygårdene i Rådhusgata befant seg på solsiden. Opprinnelig ville tomten hatt fri utsikt mot havnen, men dette var ikke lenger tilfellet i 1764, da kanselliråd Mogens Larsen Monsen oppførte sitt palé. Hva som befant seg her tidligere er ikke helt sikkert, men det har blitt funnet bygningsrester som kan ha vært fra Christian IVs tid. 

Fasaden var utført i to etasjer bortsett fra et overdimensjonert karnapp mot Dronningens gate med tempelgavl. Mot Rådhusgata var fasaden symmetrisk med blikkfanget i inngangsportalen utsmykket med en brukken fronton. Det var ingen siderisalitter men kvaderstriper ble likevel brukt for å gi fasaden ekstra ramme.  

På begynnelsen av 1800-tallet ble gården tatt over av Haagen Mathiesen. Det var først i 1855 at Petter Persen tok over og åpnet Victoria hotell. Denne ble etter hvert meget populær med utenlandske og særlig engelske turister. I 1888 ble hotellet kåret til Europas beste av det engelske tidsskriftet St. Stephen’s Rewiews. Driften fortsatte lenger bak i kvartalet etter 1917 da den opprinnelige bygningen brant ned. Mot Rådhusgata ble det anlagt hage på branntomten. Victoria hotell måtte likevel stenge i 1930 og resten av de senere bygningene ble også revet. 

I 1938-39 ble det oppført et syv-etasjers kontorbygg på hotellets tidligere eiendommer og den gamle hagen ble parkeringsplass. Denne bygningen har riktignok også gått over i historien. Den ble erstattet med Norges Banks hovedsete, fullført i 1987.

Rådhusgata 9

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1896)

I en av byens best bevarte fasaderekker er Rådhusgata 9 et sjeldent eksempel på en gård som ikke var oppført i verken tømmer eller bindingsverk, men som allikevel ble revet før 1900. I 1897 ble den fjernet til fordel for et fem-etasjers nybygg. 

Ankerjernene viste årstallet 1647 og forbokstavene til en av sine tidligere eiere, prost Trugels Nielsen. Som flere av gårdene i området ble første etasje sannsynligvis oppført tidligere, mens annen etasje ble påbygget i 1647. Bortsett fra som dekor hadde ankerjernene også en praktisk funksjon. De låste sammen bjelkene i første og annen etasje. Det var dermed naturlig at disse først dukket opp ved påbygg til to etasjer. Fasaden hadde opprinnelig et karnapp, som var nokså lik den som ennå er på plass i Rådhusgata 11. Portrommet var del av et lavere tilbygg i bindingsverk. Resten av fasaden var i sten.

Når det gjelder prost Nielsen kan det nevnes at han ble stevnet for retten opptil flere ganger, for den vane han tydeligvis hadde med å lyse folk i bann. Krigsskolen eide gården mellom 1752 til 1803.

Rådhusgata 11/Stattholdergården

Oslo Museum, fotograf: ukjent (ca 1890)

Navnet Stattholdergården skriver seg fra perioden 1680-1699 da Ulrik Fredrik Gyldenløve leide gården. Etter 1771 ble den kjent som Calmeyergården, etter daværende eier.  Tross de mange eierskiftene gjennom årenes løp har jernankrene med den opprinnelige byggherrens navn langs fasaden blitt beholdt: Peter Grüner. Myntmesteren oppførte gården i 1640. Gården ble påført skader under den svenske beleiringen i 1716 og fikk et nytt tak etter istandsettelsen. Det er trolig at fasaden først ble rappet senere på 1700-tallet. Gården ble ombygget i 1912 under ledelse av arkitekt Victor Nordan. Det nåværende mansardtaket ble da introdusert og vinduene utskiftet.

Stattholdergården har vært i bruk som bevertningssted siden 1836, men ikke sammenhengende. Nåværende restaurant, Stattholdergaarden, ble etablert i 1994 og har blitt utmerket med Michelin stjerne. Stukkhimlingene i interiøret ble restaurert etter brann i 1984 og er opprinnelig fra 1700-tallet.Bevertningsstedet Stattholderens Krostue befinner seg også i gården. I gårdsrommet finnes det ellers et uthus i utmurt bindingsverk og kjelleren har beholdt sine opprinnelige hvelvtak.

Rådhusgata 13/Stiftsgården

Oslo Museum, fotograf: Olaf Martin Peder Væring (1890 ant.)

Stiftsgården ble til ved en ombygging utført i 1757 av trelasthandler Morten Leuch. I 1781 ble den kjøpt av staten til bruk for Overhofsretten, og i 1797 ble den overført Stiftsoverretten. Det er dette som er bakgrunnen for navnet Stiftsgården. Senere har den blitt brukt som stattholderbolig og statsministerbolig. Overhofsretten utvidet tomten i 1792 ved å legge til hjørnetomten i Kongens gate 6

Den opprinnelige bygningen var i to etasjer, og ble ødelagt i en brann i 1694, Antakelig ble yttermuren beholdt og kun den indre strukturen nybygget. Den opprinnelige yttermuren ble også beholdt ved Morten Leuchs ombygning. Tross yttermuren var det meste av strukturen i bindingsverk. Leuch endret fasaden ved å introdusere en klassisk inngangsportal med buet fronton. Denne var i tre og kan ennå sees i Norsk Folkemuseum. Rokokkosalen er også bevart på Bygdøy.  

Før 1694 var Fredrik Grüner oppført som eier. Han hadde da overtatt som myntmester etter sin far, Peter Grüner, hvis navn ennå står oppført på fasaden til Rådhusgata 11. Slutt som statsministerbolig ble det i 1896 da staten solgte huset til Christian Mathiesen. I tiden som fulgte fungerte gården blant annet som lager for Mathiesens bananimportvirksomhet. Hele fasaderekken ble revet i forbindelse med oppføringen av Sjøfartsbygningen (1914-1915), tegnet av Ingvar Hjorth.  


Rådhusgata 15/Pipergården

Oslo Museum, fotograf: Narve Skarpmoen (1890 ant.)

Dette var Christianias høyeste bygning fra 1765 til 1810. I 15 år var den to etasjer høyere enn noen annen gård i byen. Byggherren var borgermester Johan Piper. Den ble redusert fra fire til tre etasjer i 1780 og ble revet på slutten av 1800-tallet.

Pipergården var oppført i bindingsverk, bortsett fra første etasje som hadde en stenmur. Denne etasjen var allerede på plass lenge før Piper tok over gården og igangsatte sin påbygging. Det er mulig den strekker så langt tilbake som til 1620-tallet. Piper kjøpte for øvrig gården i 1763.

Det er ikke helt sikkert hvorfor den øverste etasjen ble fjernet. Kanskje ante man en konstruksjonssvikt, eller beboerne var simpelthen lei av å bære bøtter med vann opp alle etasjene. Vann fikk man den gang ved vannpostene i gatekryssene, selv om enkelte hadde vannpost også i bakgården. Gården som befinner seg her nå ble oppført i 1899 etter tegninger av arkitekt Carl Michalsen. Adressen er Kongens gate 7

Rådhusgata 17

Oslo Museum (antakelig 1930-tallet) - Til venstre skimtes en flik av den tapte fasaden Kongens gate 9, som også hadde fasade mot Nedre Slottsgate. Branngavlen i bakgrunnen tilhører Kongens gate 9.

Denne hjørnegården ble opprinnelig oppført i laftet tømmer i to etasjer, med langvegg mot Nedre Slottsgate og gavlen mot Rådhusgata. Mot Rådhusgata lå også det som later til å ha vært en sidebygning, med yttervegg i mur. Forholdene var dermed akkurat det motsatte av det vanlige, med side- eller bakbygning i tømmer og hovedbygning i mur. 

Selv om huset var i tømmer ble ikke den opprinnelige fasaden erstattet med en ny yttermur før i 1738. Dette var muligens fordi fasaden hadde en rik utsmykning. Bjelkehodene mellom etasjene var malt med skjellmønster mens vinduene hadde omramninger i bruskbarokk; med gul, svart og hvit maling. Fasaden ble dessuten delvis forblendet med halvsteins mur i 1650, og bordkledd i den øverste etasjen med en maling som imiterte rød og gul tegl med hvite fuger. Innvendig var det veggdekorasjoner, og enkelte av disse er tatt vare på i Norsk Folkemuseum. Huset imiterte tidens bindingsverkshus, med bratt tak og en utkragende annen etasje. Verken av disse trekkene er vanlig for tømmerhus. Gården ble revet i 1938 og erstattet med et moderne forretningsbygg i funkis-stil.  

Arendals Forsikringsselskab ble stiftet i 1860 som Arendals Søforsikringsselskab. På den tiden var Arendal blant landets største og rikeste sjøfartsbyer, med 400 registrerte skip. Selskapet opprettet avdelingskontor i Rådhusgata 17 i 1928. Selskapet opphørte til slutt i 1990. 

Rekonstruksjonstegning, publisert i Niels Petter Thuesens Kongens Nye By: Christiania 1624-1648, Pax Forlag, 1998.

Rådhusgata 19/Rådmannsgården

Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse (1903)

Gården er regnet som Christianias eldste gjenværende og ble bygget for rådmann Lauritz Hansen i perioden 1626 til utpå 1640-tallet. Den var lenge kjent som Garnisonssykehuset.

Den eldste delen langs Nedre Slottsgate var opprinnelig i en og en halv etasje, og senere forbundet med hovedbygningen ved en slags bro. Denne delen ble kun påbygget til to etasjer i 1782 og mistet dermed sine opprinnelige små gavloppbygg. Et karnapp ble lagt til ved sammenslåingen med hovedbygningen, men dette har siden blitt fjernet. Hovedbygningen i to etasjer med høyt tak, gavler og karnapp ble ferdiggjort i løpet av 1640-årene.Fasaden er utført i tegl, vekselvis røde og gule. Gavlene er utsmykket med blindarker og hadde opprinnelig svungne volutter i sandsten etter dansk-nederlandsk renessansestil. De nåværende vindusrammene ble introdusert etter restaureringsarbeid på 1950-tallet, men er ikke tidsriktige. Portal mot torvet ble tilføyet i 1772.

Den gulmalte sidefløyen (Anatomigården), opprinnelig en selvstendig tomt, er i utmurt bindingsverk og stammer muligens fra så tidlig som 1640-tallet. Den var i så fall det første bindingsverkshuset i byen. Den ble ombygget i 1815 og treverket er nå delvis skjult under puss. En ekstra sidefløy i bindingsverk til hovedbygningen langs Nedre Slottsgate er revet.

Rådhusgata 25/Sjømannshjemmet

Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse

Sjømannshjemmet ble oppført i 1896, etter tegninger av Carl Christian August Michalsen. Kristiania Internationale Sømandshjem flyttet inn i gården i 1902, og bygget ble siden kjent som sjømannshjemmet. Gården ble revet i 1932, og erstattet med et nytt bygg oppført for Norges rederiforbund, etter tegninger av Bjercke og Eliassen (1934). Kristiania Internationale Sømandshjem ble opprettet i 1892, med støtte fra Kong Oscar II. Driften flyttet fra Rådhusgata til Tollbugata 4 i 1933.

Sjømannshjemmet hadde en fasade i fem etasjer med et markant hjørnetårn, to gavler, og karnapp med tårn, den siste plassert mot Rådhusgata. Fasaden mot Øvre Vollgate var kun i fire etasjer. Stilutrykket var nordlig renessanse, med dominerende middelalderske trekk. Fasaden har mange likhetstrekk med samtidige forretningspalasser. Sjømannshjemmet erstattet en tidligere empiregård i tre etasjer. 

Fotomontasje


Rådhusgata 26/Hotell d'Angleterre

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1880-1890 ant.)


Denne gården befant seg på hjørnet av Kongens gate og Rådhusgata, og var oppført i bindingsverk. Norsk Folkemuseum har tatt vare på spiret som bærer initialene MADH og årstallet 1668. Det er antatt at gården ble bygget få år etter 1624 og ble påbygget til to etasjer med høy gavl i 1668. Bindingsverket var opprinnelig udekket. Den ble revet i 1899.

I 1807 etablerte prøysseren Johan Henrich David Carstens byens første hotell her. Carstens hadde tidligere vært ”ungtjener” ved hoffet i Berlin. Han kalte hotellet sitt d’Angleterre. Det var lenge blant de mest ansette hotellene i byen men mistet sitt ry i løpet av 1820-tallet.  I 1838 gikk gården over til restauratør Peter Rejersen, året etter Carstens døde.

Carstens hotell var kjent som samlingssted for folk av tysk opprinnelse. Carstens selv snakket visstnok en blanding av norsk, tysk og engelsk. I 1814 ble hotellet angrepet og flere vindusruter slått inn, dette fordi den svenske fredskommisær, general Bjørnstjerna, hadde tatt inn på hotellet. Etter 1814 ble hotellet flittig besøkt av stortingsmenn. Det ble sagt at Carstens nektet servering i tilfeller hvor han ikke godkjente vedkommendes politikk. 

Rådhusgata 28/Røverborgen

Oslo Museum - Fotograf: Tannlege Jensen (1898). I dette bildet er første etasje innredet til Strøms Restaurant og Esther avholdscafé.

Denne gården ble oppført rundt 1870 på vegne av en engelskmann ved navn Wilmoth. Fasaden var utstyrt med balkonger i smijern og et borglignende tårn i hjørnet. Kallenavnet Borgen, eller Røverborgen stammer riktignok fra den eldre bygningen på denne tomten. 

Det var et hus i bindingsverk på to etasjer som trolig ble oppført tidlig på 1700-tallet. Det er flere trekk som tydet på denne sene datoen, blant annet svalgangene i gårdsplassen og det store antall med vinduer mot gaten. Det er ikke kjent hva som skjedde med den opprinnelige gården fra 1600-tallet men det er mulig dette var en tømmerbygning som ble revet. Den første kjente eieren er Peder Collet, mens gården var i 1750 eiet av borgermester Christian Henrich Støedt. Gården ble kalt Røverborgen på grunn av studentene som bodde her, deriblant Henrik Wergeland og Henrik Ibsen. 

Bilder tyder på at det var et fotoatelier i gården som Wilmoth fikk oppført. Den Lammerske frimenighet hadde også sine lokaler her til 1881. I 1882 ble denne menigheten innlemmet som del av Kristiania Frie Missionsforening og Menighet. Innehaveren av Røverborgen på denne tiden het Sigurd Hansen. Gården ble helt ombygget i 1916 i nordisk nybarokk stil etter tegninger av Einar Engelstad. Det er uvisst hva jernankeret med årstallet 1666 på den nye fasaden refererer til. 

Wednesday, August 9, 2017

Stortingsgata 8/Cecilhjørnet

Oslo Museum, fotograf: ukjent; Normanns kunstforlag as (ca 1945-50)

Som mange av gårdene langs Stortingsgata har nummer åtte i dag en moderne fasade, tross forsøket på en historisk vri med det post-moderne hjørnetårnet.

Tomten ble først utnyttet på 1860-tallet med en tre-etasjers murgård som i sin tid huset hotellet Boulevard. Den gamle fasaden ble oppgradert på 1890-tallet, men den stadig beskjedne høyden gjorde at gården var utsatt for rivning, noe som også skjedde mellom 1920 og 1921. Cecil-hjørnet som gården senere ble kalt besto høydekravet som gjaldt i Stortingsgata, men den måtte dessverre bukke under for brann den 19. Februar, 1986. 

Dette er beklagelig av mange årsaker. Det er en gjev beliggenhet og den gamle fasaden hadde en enkel, men flott fasade. Med en lignende louis-seize stil som Grand Hotell var den et verdig motstykke på tvers av Eidsvoll Plass. Skjoldet som kronet hjørnepartiet og annonserte den opprinnelige byggherren, Klaveness Bank, var innen 1980-tallet dekket med nyere reklame, men ellers var fasaden i god behold. Gården hadde et høyt tak kronet med smijernsverk, og fasaden mot Stortingsgata var komponert i tre deler: Siderisalitter på hver side var fremhevet med kvadre, mens midtdelen var oppdelt med høye pilastre. En smal balkong løp på tvers av første etasje, og ble gjentatt over gesimsen. Vinduene var arrangert i par i siderisalittene men var ellers oppstilt enkeltvis. Arkitekten bak gården var Henrik Bull. Navnet Cecil-hjørnet tok gården fra en restaurant som befant seg i første etasje. 

Nybygget som overtok plassen ble tegnet av Lysaker Mølle på oppdrag for Olav Thon-gruppen. Lysaker Mølle slo seg senere sammen med Maurseth & Halleraker AS for å danne arkikektkontoret som i dag går under navnet Link signatur. 

Fotomontasje