Karl Johans gate 47/Universitetsbygningene

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1885-1890)

Det første universitet i Norge ble grunnlagt i 1813, og var det eneste i landet til 1946. Navnet ble skiftet fra det opprinnelige, Det Kongelige Frederiks Universitet, til Universitetet i Oslo i 1939. 

Universitetsbygningene på Karl Johan ble oppført mellom 1841 til 1851, etter tegninger av arkitekten Christian Grosch. Korrektur av de opprinnelige fasadetegningene ble foretatt av den internasjonalt anerkjente arkitekten Karl Friedrich Schinkel i Berlin. Bevarte fasadetegninger er kun bevart i sin form etter Schinkels bidrag. Det er dermed ikke helt sikkert hvor store og hvor mange endringer som ble påført.

Anlegget består av tre bygninger, alle orientert rundt Universitetsplassen: Domus Media (hovedbygningen), Domus Bibliotheca og Domus Academica. Sistnevnte er kjent som urbygningen, etter en klokke utstilt i et vindu mot Karl Johans gate. I planleggingen av disse hovedformene var Grosch bundet av Hans Linstows planer for paradegaten mellom byen og slottet. Grosch hadde likevel eksperimentert med lignende former da universitetet ennå var tiltenkt oppført på kontraskjæret.  

Alle fasadene er i pusset tegl på granittsokkel. Domus Media er utstyrt med en klassisk tempelfront med fire joniske søyler i granitt. Etter Schinkels forslag skulle disse opprinnelig utføres i norsk marmor. Kapitelene er støpt i sink. For øvrig er den joniske søyleorden assosiert med lærdom og visdom. Schinkel skal også ha forslått det åpne trapperommet i hele bygningens dybde, som dermed gir inngangspartiet en form som forhall.

Oslo Museum, fotograf: ukjent S. Gran kortforlag (ca 1935)

Tempelgavlen var opprinnelig ikke dekorert, og toppet med en statuett. ”Athene besjeler mennesket som Prometheus har skapt” er navnet på bronsedekoren som ble tilført i 1894. Arbeidet ble utført av billedhuggeren Mathias Skeibrok. En komité for utsmykningen ble etablert allerede i 1843, men først i 1885 det ble utlyst konkurranse. Statuetten, alltid hånet som billig pynt, ble erstattet med en mer korrekt dekor, akroterion. Dette motivet er ofte brukt over gavlfeltets krone i klassiske fasader.    

Oslo Museum, fotograf: ukjent S. Gran kortforlag (1920-1930)

Domus Bibliotecha og Domus Academica er utstyrt med kolossalpilastre istedenfor søyler og har dermed en mer lukket form. I begge bygningene følger granittsokkelen det hellende terrenget og gir et plant fundament for bygningene å stå på. 

I 1911 ble Domus Media påbygget med aula i forbindelse med 100-års jubileet. Dette arbeidet ble utført av Harald Bødtker og Holger Sinding-Larsen, og aulaen ble senere dekorert med veggmalerier utført av Edvard Munch. Universitetsplassen fikk ny brolegning i 1931. Statuen av Anton Martin Schweigaard ble opprinnelig oppstilt foran tempelfronten. Den ble flyttet i 1933 og fikk da selskap av en ny statue, av Peter Andreas Munch. Den eldre statuen ble utført av billedhuggeren Julius Middelthun i 1883. Statuen av Munch ble utført av Stinius Fredriksen.

Karl Johans gate 45

Oslo Museum, fotograf: Tannlege Jensen (1897)

Hjørnetomten mot Universitetsgata ble opprinnelig bebygget i 1842. Det er uvisst hvem som sto bak fasaden, men oppdraget ble utført på vegne av byråsjef Marcus Frederik Berg. Stadskonduktør Christian Grosch, arkitekten bak universitetsanlegget like over gaten, sikret seg skjøtet til gården i 1856 og dermed ble navnet Groschgården etablert. 

Gården ble oppført i tre etasjer i mur og puss, med gesimsbånd mellom etasjene og kvaderpuss i første etasje. I fasaden mot Universitetsgata ble ytteraksene utstyrt med bånd med kvaderkjeder som dermed ga inntrykk av risalitter. Første etasje hadde de rikeste fordakningene med enkle gesimser. Opprinnelig bolighus, forretningslokaler ble senere innført. Støpejern ble da brukt til å utvide glassflatene og til å skape mer fleksible planløsninger og åpen romdannelse. I etasjen over averterte tannlege Fridmann sine tjenester.  

Gården ble revet i 1897 etter pådriv fra arkitektens nevø, Henrik August Grosch, som da hadde arvet gården. 

Oslo Museum, Fotograf: Severin Worm-Petersen

Denne bygningen ble oppført i 1897, etter tegninger av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest. Den erstattet en tidligere empiregård fra 1830-tallet. Bygget gikk lenge under navnet Groschgården, etter en tidligere eier, men er i dag kjent som Landkredittgården. Navnet er godt synlig ved smijernsverk i mønehøyden. 

Fasaden er utført i polykrom tegl og sandsten. Mot Universitetsgata ble riktignok sement brukt for å spare på kostnadene. Stiluttrykket er et godt eksempel på stilblanding med både middelalderske og klassiske trekk. Gården er også et typisk forretningspalass etter tysk modell med store butikkvinduer i de to nederste etasjene og hjørnetårn flankert med gavler. Bak tårnet er det dessuten funnet plass til et fransk paviljongtak. Gården var nesten identisk med en tilsvarende gård i Berlin, ved navn Faber-haus. I fasadens første etasje finnes arkitektens navn innhugget, en slik signatur er høyst uvanlig i Oslo. 

Bygningen var lenge kontroversiell, særlig etter 1900 da stilblanding gikk av moten. Den uvanlige store høyden krevde dessuten i sin tid dispensasjon fra gjeldende forskrifter. Stadskonduktør Georg Bull ble sterkt kritisert for beslutningen å godkjenne nybygget. Dette til tross, bygningen ble oppført som verneverdig på Byantikvarens gule liste i 1976.

Karl Johans gate 41-43

Oslo Museum (ca 1880)

Denne dobbeltgården ble oppført i 1841 som et samarbeidsprosjekt mellom murmester Asmus Lenschow og tømmermester Hans Henrik Struck. Resultatet ble en fire-etasjers fasade i mur og puss. Fasaden har det samme horisontale preget som de fleste andre i kvartalet. Unntaket ligger likevel i ytteraksene, som er markert med kvaderkjeder og vinduene som er koblet i vertikale bånd. Vinduene er dessuten rundbuete, sammenstilte og dekorert med gipsmotiv. Første etasje var opprinnelig kvaderpusset med rundbuete vinduer og to portrom. Innføring av forretningslokaler mot slutten av 1800-tallet endret denne etasjen betydelig. Konsoller som hang under gesimslinjen i ytteraksene og hørte til vindusåpningene over ble da fjernet.

Stallene i bakgården ble senere innredet  til Palassteatret, en kino som forsvant i forbindelse med moderniseringen av kvartalet i 1982. Det samme gjaldt Restaurant Blom som flyttet fra sine opprinnelige lokaler i Groschgården. Interiørene ble designet av arkitektene Berner & Berner i 1925-27 og var lenge gjenstand for debatt om bevaring. Restauranten og interiøret ble likevel fjernet i 2006. Hele gården ble revet i 1982, og dagens fasade er en kopi i betong. 

Karl Johans gate 39

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1927 ant.)

Denne gården ble oppført i 1842 av den danskfødte murmesteren Thøger Leonard Binneballe. Sammen med nabogården vakte den oppsikt i vesle Christiania. Redaktør av Illustreret Nyhedblad skrev blant annet "Huserne ere overmaade høie," "i øverste etasje er man Stjernene saa nær, at man kan fange dem i Hatten" og "Trapperne ere saa lange, at om man gaar op af dem i Ungdommen, bliver man graa, inden man kommer ned igjen." Disse beskrivelsene er så overdrevne at man mistenker redaktøren for sarkasme. Christiania hadde i hvert fall kun hatt en fire-etasjers gård tidligere. Pipergården ble oppført i bindingsverk allerede i 1765, men ble redusert til tre etasjer i 1780.    

Fasaden er den eneste bestående i Karl Johans-kvartalet fra 1840-tallet. Nabogården er en kopi i betong, resten har forsvunnet i brann eller blitt revet. Den har et visst vertikalt preg  med vindusåpningene i annen og tredje etasje koblet sammen i bånd via udekorerte brystningsfelter. Disse båndene er toppet med stikkbuer.  Øverst er vinduene fraskilt med gesimsbånd og flankert med enkle pilastre. I likhet med de fleste andre fasadene i kvartalet ble første etasje modernisert mot slutten av 1800-tallet. Carl Johan-teatret ble innredet i den tidligere stallen i bakgården, først som kino i 1914 og deretter som teaterscene etter 1931. Teatret gikk tapt under fornyelsen av kvartalet på 1980-tallet. 

Binneballe slo seg ned i Christiania på 1830-tallet. Han var blant annet involvert i oppføringen av Oscarshall, Stortinget, og rikshospitalet i Pilestredet, samt en rekke private bygårder.

Karl Johans gate 37

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1867 ant.)

Da Marcus Gjøe Rosenkrantz gikk konkurs i 1830 tilfalt løkkeeiendommen hans hattemaker Bendix Holm. Ti år senere ble eiendommen utparsellert i forbindelse med opparbeidelsen av den nye slottsveien. 

Nummer 37 ble oppført på vegne av Johannes Winther Døderlein i 1840-41. Navnet på arkitekt eller murmester er ikke kjent. Fasaden var i mur og puss, tre etasjer på grunnmur. Gesimslinjer skilte etasjene mens portrommet ble plassert asymmetrisk. Vinduene i annen etasje var utstyrt med gesimsfordakninger båret på konsoller. Fasaden er den midterste i bildet over.

Gården ble kort tid etter oppføringen solgt til grosserer Andreas Tofte, som i 1837 hadde blitt byens første ordfører. Den ble deretter arvet av svigersønnen Thorvald Meyer. Han bodde der til 1867 da en brann ødela gården og den ble revet.   

Oslo Museum - Fotograf: Per Adolf Thorén (1905)

Denne bygningen er fra 1867 og er en av byens mest utpregete fasader i italiensk renessansestil. Nybygget ble oppført som bolig for Thorvald Meyer etter at den tidligere gården brant ned. Til oppgaven engasjerte han arkitekten Wilhelm von Hanno. 

Fasaden følger en klassisk komposisjon etter forbilde av italienske renessansepalass. Første etasje er kvaderpusset som symbol på en sokkel. Annen etasje er piano nobile og husets mest representative etasje med størst behov for lys, en rolle som vanligvis er reflektert i fasaden. Tredje etasje er tilrettelagt familiens private sfære. Denne etasjen avviker  noe fra mønsteret da den har det rikeste preget, med frontoner over vinduene. Annen etasje er til gjengjeld utstyrt med et kraftig balkongparti (aedicula). Denne danner også en hovedakse med den buete frontonen og pilastre rundt vinduet over. Portrommet er det eneste elementet som er plassert asymmetrisk. 

Meyers arvinger solgte bygget til Kristiania Handelsstands Forening i 1910 og bygningen ble fullstendig ombygget innvendig i 1985. Siden 1990 har fasaden dekket inngangen til kjøpesenteret Paléet.

Karl Johans gate 35/Rustadgården

Oslo Museum, fotograf: Per Adolf Thorén (1860-67 ant.) 

Rustadgården er nummer to i rekken.

Dette var den første gården i Karl Johanskvartalet. Byggherre var Major Gutorm Rustad, og arkitekten var sannsynligvis Christian Grosch. Rustad sikret seg parsellen fra Bendix Holm, daværende eier av Rosenkrantz løkke.  

Man har funnet planskisser med Groschs signatur som stemmer med Rustadgården på en prikk. Disse er datert til 1839, noe som også stemmer overens med Rustadgården. Man vet også at Rustad hyret Grosch for å måle opp gulvene. Arbeidet med oppføring av gården begynte antakeligvis i 1840.   

Fasaden var noe annerledes enn resten av kvartalet og også noe konservativ, uten fordakninger. Midtaksen var markert med frontispis over gesimsen og smijernsbalkonger. Hovedbygningen var i mur, men mellomfløyen bak var i bindingsverk. Bortsett fra plasseringen av portrommet var fasaden symmetrisk. Gården brant ned i 1867, og ble deretter erstattet av en ny fasade tegnet av arkitekten Jacob Nordan. Ulykken bidro til et senere forbud mot bindingsverk i bakgården. 

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1870)

Fasaden som ble oppført i 1867 ble tegnet av Jacob Nordan, på oppdrag av Rustads enke. I likhet med forgjengeren var den nye gården i tre etasjer over en underetasje. Denne gangen ble fasaden utstyrt med kolossalpilastre over de to øverste etasjene. I motsetning til naboen som ble oppført det samme året var portrommet her plassert i midtaksen.

Kvaderpussen i første etasje har for lengst forsvunnet til fordel for større glassflater. Per i dag er lokalene brukt til bevertningssteder med uteservering og egne innganger. Disse kommer i tillegg til hovedinngangen. Vindusinnramningene var alltid enkle men hadde opprinnelig gesimsfordakninger i første etasje som nå er fjernet. Mellom vindusfeltene i annen og tredje etasje var det også plassert en form for stukkdekor son lignet rosetter.  

Victoria teater som senere ble innredet i stallen i bakgården er ennå bevart. Teatret åpnet i 1915 som kino, men har blitt brukt til teater og konserter siden 1983. De andre kinoene i kvartalet, Palassteatret og Carl Johan-teatret, ble tapt under moderniseringen på 1980-tallet.

Karl Johans gate 33/Magnusgården

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1897 ant.)

Hjørnegården ved Rosenkrantz gate ble oppført mellom 1840 og 1842. Det uvanlige med denne fasaden er at den ble utført i laftet tømmer med panel. Den var dermed den eneste i kvartalet som ikke var i mur, men fulgte ellers det samme klassiske fasademønsteret som de øvrige. Den ansvarlige murmesteren bak oppføringen var en mann ved navn Iver Knudsen. Gården unnslapp brannen i 1867 etter iherdig innsats fra brannvesenet.   

Navnet Magnusgården dukket først opp i 1873 da kjøpmann Christian Magnus tok over gården. Søstrene Larsens Privathotell ble opprettet i denne perioden. Gården ble revet i 1897. 

Oslo Museum, fotograf: Oscar Hvalbye (1906)

Den nye Magnusgården ble oppført mellom 1898 og 1899, etter tegninger av arkitekten Ove Ekman. De opprinnelige planene inkluderte også et mønetårn men dette ble sløyfet i respons til kritikken som raste rundt Groschgården. I motsetning til Steckmest, benyttet Ekman seg av tyske håndverkere, som hadde mer erfaring og bedre utstyr til å takle stenfasader i et slikt format enn de norske. 

Stilvalget har blitt betegnet som berlinerklassisisme. Fasaden er dekket i granitt og/eller sandsten med store glassflater i de to nederste etasjene. Dette trekket er noe mindre synlig i dag da vinduene, spesielt i annen etasje, er overskygget med vindusmarkiser. Fordakningene i tredje etasje har det rikeste utstyret med en svungen barokk variant av en fronton. Pilastrene i annen etasje er utsmykket med løvemasker. Menneskelige og djevelaktige varianter er også å finne under balkongpartiene. Disse er det i alt fire av, og samtlige bærer på kolossale søyler som støtter opp en takgesims som der blir svunget i en bue. Løvefigurer dukker opp under denne gesimslinjen i hovedaksene. I tillegg er vinduene i annen etasje i aksene flankert med søyler, og mangler barokkfrontonen.  Vinduene i kvist har dessuten en mer utpreget form en ellers. Mot Rosenkrantz gate forsvinner disse takvinduene etter hvert som man beveger seg oppover gaten. Det synes å ha vært et opprinnelig trekk. Over inngangspartiene et det funnet plass til mer dekor, svungne konturer, og skjold. Den ene bærer skriften anno dom 1899. Tross det barokke utstyret har fasaden som helhet en klassisk virkning. 

Gården har også blitt kjent som Wingegården, etter Winge Reisebyrå som flyttet inn i 1936. 

Karl Johans gate 29-31

Oslo Museum, Fotograf: Ukjent

Hjørnegården, Karl Johans gate 31, ble oppført i 1841 for professor Christen Heiberg. Til dette engasjerte han arkitekten Johan Nebelong. Nabogården, Karl Johans gate 29, ble oppført noe senere, i 1847. Også her ble det hentet inn en arkitekt, tyskfødte Heinrich Schirmer. Gården ble opprinnelig oppført for megler Paul Winge, men fikk senere navnet Fuhrgården. 

Fasadene var staselige for sin tid. De var blant annet utstyrt med takoppbygg, eller attika, som skjuler taket. Inspirasjonen til dette ble muligens tatt fra slottet. Fuhr-gården hadde dessuten attika utført som balustrade, og frontoner hevet på konsoll over vinduene i annen etasje. Attikaene ble senere fjernet og Heiberg-gården ble påbygget en etasje. Begge var opprinnelig boliggårder.

Oslo Museum, fotograf: Olaf Martin Peder Væring (ca 1895)

Grand hotell ble etablert av Julius Fritzner i 1874. Hotelldriften begynte i Heiberg-gården og ble senere utvidet til Fuhr-Gården. Etter sigende skal mange av Fritzners samtidige ment at han gjorde en dårlig investering tatt i betraktning den lite sentrale beliggenheten. Ikke desto mindre, Grand ble snart et av byens mest ettertraktete hotell.

Begge de opprinnelige gårdene mistet attika og balustrade, noe som de hadde hatt da de var private boliggårder. Heiberg-gården ble påbygget en fjerde etasje og fikk et balkongparti på hjørnet.  Fuhr-gården ble værende i tre etasjer og ble dermed den laveste i fasaderekken etter at nabogården, Karl Johans gate 27, ble påbygget til fire etasjer.

Oslo Museum, Fotograf: Olaf Martin Peder Væring (1915)

De to opprinnelige gårdene ble revet og erstattet med et nybygg i 1911-1913. Nybygget ble tegnet av arkitekt Ole Sverre, i samarbeid med Arnstein Arneberg. Fasaden har en huggenstensfasade i hvit granitt med et karakteristisk tårn og koppertak. Stilmessig bærer fasaden preg av louis-seize og jugend. Første etasje ble utstyrt med store glassflater til bevertning og forretningsdrift. Moderniseringen foregikk i to etapper, med tomten, Karl Johans gate 29, bygget først. 

Karl Johans gate 27

Den gården stammer opprinnelig fra 1843 da baker Jens Peter Bordoe reiste en leiegård på tomten. Denne ble senere solgt i 1874 til kjøpmann Carl Brambani, derav navnet Brambanigården. Brambanis enke solgte videre i 1914 til ingeniørkaptein Trygve Balehen.

Opprinnelig i tre etasjer, gården ble senere påbygget til fire. Den var den eneste i fasaderekken som aldri hadde attika eller balustrade og taket var alltid godt synlig. Lovmessig måtte gården dermed være litt lavere enn naboene. Bordoe drev i sin tid bakeri i første etasje.    

Nybygget ble oppført i 1917 i regi av aksjeselskapet A/S Carl Johans gate 27, et selskap som ble dannet året før.  Den fikk derfor en en lik gesimshøyde med nye Grand Hotell, som hadde stått ferdig i fire år. Stilen til nybygget var nordisk nybarokk, og den enkle fasaden var preget først og fremst av gavloppbygget i hjørnepartiet. 

Den nåværende fasaden er resultat av en ombygging foretatt av arkitektene Torp & Torp i 1974. Arbeidet ble utført for Fellesbanken. Resultatet ble ansett som svært vellykket, og arkitektene mottok både Sundts premie i 1977 og Stenprisen i 1978.

Karl Johans gate 25

Tomten var tidligere delt i to med adressene Lille Grensegate 4 og Akersgata 35. Disse eiendommene tilhørte opprinnelig bymarken men ble etterhvert integrert i forstaden Grensen, hvor de befant seg inntil et smug som ble kalt Krøllen eller Stabellkroken. På 1840-tallet ble området sanert, og nye murgårder ble oppført i tiåret som fulgte. Byggherrene bak disse var skomaker Rejer Knudsen og  politimester Mogenstierne. At fasadene ikke fulgte Karl Johans gateløp, og dermed skapte Stortingsplass, skyldes den tidligere vinkelen til det sanerte smuget. 

I 1895 ble begge tomtene kjøpt opp av gullsmedfirmaet Tostrup for henholdsvis 250 000 og 160 000 kroner. Forretningen ble flyttet hit i 1886. 

Oslo Museum, Fotograf: Olaf Martin Peder Væring

Tostrupgården ble bygget mellom 1893 og 1898. Arbeidet ble utført av Torolf Prytz som på den tiden var eier av juvelerforretningen Jakob Tostrups. Prytz var dermed både investor og medvirkende som arkitekt. Ideen til det nye forretningspalasset skal ha kommet etter et besøk til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Prytz ble bistått i arbeidet av arkitektene Christian Fürst og Waldemar Hansteen. Dekoren blander nygotiske og nybarokke elementer og har et utpreget bruk av smijern, særlig i takhøyden. Vindusrekkene er bundet i horisontale bånd og fasaden er ellers dekket i marmor. Karnappet og tårnoppbygget danner en sentralakse. De to nedre etasjene har store glassflater mens taket har et høyt og fransk preg. Bygget hadde både heis og elektrisk lys og var dermed meget moderne for sin tid. Veggflatene er båret av et stålskjellet etter Chicago-modell. 

De runde takvinduene har blitt redusert til fire, alle omkring hovedaksen.

Karl Johans gate 22/Stortinget

Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse (1912)

Stortingsbygningen sto ferdig og ble tatt i bruk for første gang i 1866. Fasaden er i en ny-romansk stil og var tegnet av den svenske arkitekten Emil Victor Langlet. Stortinget holdt opprinnelig til i Dronningens gate i Katerdalskolens gamle auditorium. Forslag om nybygg ble fremmet på 1830-tallet, både på festningsområdet (Grosch) og ovenfor den planlagte universitetsbygningen i Slotsvejen (Linstow). Dette til tross, saken ble for alvor tatt opp først i 1847. Et utkast til et nygotisk bygg på Christiania Torv utført av Heinrich Schirmer etter oppdrag av en stortingskomité men ble forkastet. I 1855 kjøpte regjeringen tomten som endelig ble valgt og Stortinget ga sitt samtykke til plasseringen kort tid etter. En arkitektkonkurranse ble utlyst, som Schirmer & Von Hanno vant i 1867. Deres forslag ble allikevel skjøvet til side etter mye debatt da Langlet introduserte sitt forslag i etterkant av konkurransen. Et tredje forslag ble kalt inn men Langlets prosjekt vant til slutt og ble gitt endelig godkjennelse i 1860.

Oslo Museum, fotograf: Truls Teigen (ca 1960)

Stortinget ble utvidet og en ny fasade påbygget mot Akersgata mellom 1951 og 1959.  Den nye kontorbygningen er i fire etasjer og ble tegnet av arkitekten Nils Holter. Tverrveggene er dekket i gul tegl i likhet med resten av stortingsbygningen. Som følge av påbyggingen kunne stortingssalen utvides.

Karl Johans gate 21-23

Kilde: Nasjonalbibliotekets nettsamling, Narve Skarpmoen (1899 ant.)

Karl Johans gate 21-23 er to forretningsgårder oppført for Dopheides Magasin etter tegninger av arkitekt Bernhard Steckmest i 1895. Hjørnegårdens fasade er godt bevart bortsett fra i første etasje mens nabogården har mistet et lite tårn.

Det er ikke så lett å se fra bildene hvordan første etasje i hjørnegården opprinnelig så ut men det virker for meg som glassflatene faktisk var større enn det de er idag. Ifølge Kristiania i Sentrum var pilarene forblendet i rød granitt slik de er i annen og tredje etasje, men jeg synes det ser en del mørkere ut der nede. Det er også et tydelig skille mellom etasjen sammenlignet med de to øvrige. En mulighet er at pilarene er delvis skjult bak glass og kun lett synlige i fasadenes ytterste kanter. Det synes også som dekorerte jernsøyler er brukt, ihvertfall i hjørnet.

 Bortsett fra det kan jeg ikke se noe annet tap enn frontonene over takvinduene og takets mønekam i smijern. Spiret i tårnet har visstnok også blitt byttet ut.

Et nærmere blikk på inngangspartiet. Det virker som denne var flankert med dekorerte jernsøyler. Pilarene er kanskje skjult bak glasset og brukt som del av utstillingsvinduet, her dekket bak et utvalg med skjorter. Dette bildet er tydeligvis tatt etter Dopheides magasin gikk ut at drift.

Nabogårdens tårn ble fjernet i 1932, antagelig som bevisst stilvalg. Man fjernet også en svungen gavl foran tårnet som brøt opp takgesimsen. Ellers har man også her endret takvinduene og fjernet mønekammen.

Fasadetegning fra byggemelding. Kilde: Kristiania i Sentrum

Her ser vi et nærmere bilde av tårnet, med anmerkning om riving. Kilde: Kristiania i Sentrum 

Dopheides Magasin hadde forøvrig tidligere drift i Kirkegata 20-22, og gikk til slutt konkurs omkring 1920.

Under ser vi samme hjørnet i 1894, før de nye gårdene ble oppført. Til sammen fire gårder i ulike høyder ble altså revet i forbindelse med nybyggene.

Kilde: Oslobilder.no, fotograf: Severin Worm-Petersen 

Karl Johans gate 20

Oslo Museum, Fotograf: Fredrik Næser (1893)

Denne gården på Karl Johans høyeste punkt ble opprinnelig oppført omkring 1840 i to etasjer. Den tredje etasjen ble påbygget i 1865 av arkitekten Peter Høier Holtermann. Gården ble opprinnelig kalt Egergården etter eierne Herman og Thorvald Eger. Eger & Compani var et bryggeri drevet av brødrene til 1870. 

I 1892 ble gården ombygget i barokk-stil. Dette arbeidet ble utført av arkitekt Henrik Nissen. Gården har tre fasader og var tidligere holdt i en enkel klassisk stil. Gården har to brukne hjørner, disse var markert med kvaderpuss. Første etasje ble senere konvertert til forretningsbruk.

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1895-1900)

Gården ble modernisert i 1892 etter oppdrag av gårdseieren Louis Samson og fikk dermed et mer forretningsmessig utrykk. Gesimshøyden forble den samme men gården ble i realiteten påbygget et helt ny etasje. Dette er loftsetasjen som er dekket med et høyt fransk-inspirert tak utsmykket med smijern. Etasjen ble opprinnelig innredet til atelier og store glassflater sikret overlys til fotografer. Disse glassflatene er i dag noe redusert.

Tredje etasje er den eneste som ikke har store glassflater. Vinduene er utstyrt med fordakninger hvor frontonene er presset sammen i en barokk variant. Denne etasjen ble opprinnelig leiet ut til hotell. Fasaden er utstyrt i stukk og puss. De to nedre etasjene ble leiet ut til diverse forretninger. Et av medlemmene i familien Samson åpnet et bakeri. Etter fire generasjoner er Samson bakeri fremdeles i familiens eie.

Karl Johans gate 16

Oslo Museum, Fotograf: Per Adolf Thorén (1895)

Denne tomten befinner seg på kanten av brannsonen fra 1858, et område om ble kraftig endret som følge av katastrofen. Dette bygget ble riktignok oppført allerede i 1855-56 av de tyske arkitektene Schirmer & Von Hanno, og ble noe ombygget i 1861. Byggherren var konsul Petersen, en av byens ledende handelsmenn og hovedinitiativtageren bak Victoria Terasse. Som handelsbygg/bolig var dette byens første med ekstra forretningsetasje, i form av en entresol (mellometasje). I fasaden mot Karl Johans gate var det tilrettelagt forretningslokaler med store glassflater og rundbuer. Mot Kongens gate derimot var utrykket mer lukket. 

Stilen kan betegnes som italiensk renessanse og følger hovedsaklig en modell som ble først brukt av arkitekten Bramante i det sekstende århundre. Den nederste delen av fasaden var dekket i kvadre. Annen etasje var glattpusset  bortsett fra hjørnepartiet. Vinduene var dekortert etter et regelmessig mønster: fordakningene er frontoner hevet på konsoller. Vinduene var også adskilt med korintiske pilastre, og taket var skjult bak en attika. 

Oslo Museum, fotograf: Leif Ørnelund (1947)

Etter ombyggingen av post- og telegrafgården ble Petersens bygård liggende i skyggen av et nybygg som tronet hele to etasjer høyere.   

Dette varte til til 1925 da et nytt bygg stod ferdig. Nybygget fikk en fasade dekket med sten i full høyde. Joniske kolossalpilastre strekker seg helt fra grunnmuren til entablementet. Kun vinduene i annen etasje er utstyrt med frontoner, mens motivet med høye basaraktige rundbuer ble beholdt. Over takgesimsen er fjerde etasje trukket noe tilbake fra gateplanet.  Forsikringsselskapet Gjensidige hadde lenge sine lokaler i nybygget.

Karl Johans gate 15/Robsahmgaarden

Oslo Museum, fotograf: Olaf Martin Peder Vaering (1885)

I 1873 ble firmaet Otto Robsahm & co startet av brødrene Otto Christen og Johan Lauritz. Firmaets virkeområde er beskrevet som  manufaktur-, konfeksjons- og utstyrsbransjen i boken Svik og gråsoner, skrevet av Tore Pryser. I 1885 var tydeligvis garnhandel en viktig del av driften. Otto Robsahm & co hadde sin forretningsgård i Karl Johans gate 15, en hjørnegård øverst i Kongens gate. 

Sønnen til Otto Christen, Otto Edvard Robsahm, ble for øvrig dømt i 1950 for sin rolle som dobbeltagent under krigen. Han hadde arbeidet for både tyske Abwehr og britiske SIS i løpet av verdenskonflikten.  

Oslo Museum, fotograf: Per Adolf Thoren (ca 1895)

I 1888, ble en ny gård oppført etter tegninger av Henrik Nissen. Fasaden var utstyrt med et uvanlig komplisert takoppbygg, bestående av en serie med rundbuer også den kronet med en slags attika. Det er mulig dette var et forsøk på å unngå høyderestriksjoner, men dette er lite sannsynlig da resultatet ikke endte med større høyde enn eldre gårder. Takhøyden i de forskjellige etasjene var særdeles varierte. Som forretningsgård var glassflatene store i første etasje, dette gjaldt delvis også i annen etasje men avtok deretter. Hjørnepartiet var kronet med et balkongparti flankert med søyler som bar på et entablement. I feltet over denne, toppet med frontispis, var det innskrevet Otto Robsahm. Navnet sto også skrevet i en tom frise mellom annen og tredje etasje. Vinduene i fasaden var flankert med parstilte pilastre, eller sokkelpartiet til pilastrene i etasjen over.    

Robsahmgården ble utvidet i 1897, og tok da nabotomten, Stortorvet 6, det tidligere hovedkvarteret til Christiania Bank og Kreditkasse, med seg i dragssluket. Bygningen ble til slutt revet etter brann i 1959. 

Oslo Museum, fotograf: Wilhelm RÃ¥ger (1969)

Tomten falt da tilbake til Christiania Bank og Kreditkasse, og et nytt hovedkvarter ble påbegynt i 1969. De to andre gårdene i fasaderekken mot Stortorvet, inkludert bankens eget hovedkvarter oppført i 1878, ble revet og det nye bankbygget deretter utvidet. Hele nybygget sto klart til innflytting i 1971. Bygningen ble tegnet av Frithjof Platou, mens fasadedekorasjonen ble utført av Finn Christensen.  

Karl Johans gate 14/Wattgaarden

Oslo Museum, Fotograf: Jens Thorkel Thorkelsen

Denne gården ble oppført etter bybrannen i 1858, etter tegninger av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan. Den tidligere gården ble brukt av universitetet mellom 1813 til 1820 og ble oppført etter en brann i 1787. Byggherren på den tiden var Rådmann Jens Moestue. Den hvelvede kjelleren stammer antakelig fra midten av 1600-tallet. Gården fra 1858 ble opprinnelig brukt som bolig men ble i 1868 tatt over av Post- og Telegrafverkets hovedkvarter. Dette førte til en stor om- og påbygging i 1890-93, da etter tegninger av Victor Nordan, sønn av førstnevnte Jacob Nordan. 

Fasaden før Post- og Telegrafverkets ombygging hadde to etasjer og var utført i en enkel klassisk stil med høy attika som skjulte taket. Hjørnepartiet var svakt fremhevet, med partstilte vinduer. Fasaden mot Kirkegata hadde en hovedakse markert ved pilastre i annen etasje. 

Oslo Museum, fotograf Anders Beer Wilse

Gården ble påbygget mellom 1890 og 1893 til fire etasjer. Den nye fasaden har en del likhetstrekk med den eldre og ble utført etter tegninger av den tidligere arkitektens sønn, Victor Nordan. Man har blant annet beholdt pilastre mot Kirkegata og lagt til flere: i hjørnepartiet og i ytteraksene. Post- og Telegrafverkets hovedkvarter hadde sin beliggenhet i gården siden 1868. I hjørnepartiet lød teksten "Kgl. Post- og Telegraf", befestet ved et markant motiv plassert over takgesimsen. 

I 1975 ble gården revet da rehabilitering viste seg vanskelig å utføre. Fasaden ble for det meste bevart, men partiet over takgesimsen ble fjernet under denne prosessen. Bygget er i dag brukt som TV 2s hovedkvarter i Oslo, noe som markeres med logo i hjørnepartiet. Hjørnet er i dag kronet med et moderne bygningsparti, og tross murfasaden er dette i virkeligheten kulisse for en betongstruktur som skjuler seg bak. Første etasje har også blitt endret ganske betydelig. Man har beholdt kvaderpuss tross ny vindusfordeling, de to søylebårne inngangspartiene er fjernet.

Gården ble ervervet av det nordiske eiendomselskapet Genesta i 2010. Navnet Wattgården skriver seg fra en lampebutikk drevet av Elektrisitets-Aktieselskapet Watt, som holdt til i gården i mange år.

Karl Johans gate 13/Svaneapoteket

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1895)

I motsetning til dagens forretningsgård var den eldre Karl Johans gate 13 begrenset til kun en fasade. Ut mot Stortorvet lå Stortorvet 4 hvor den kjente polske fotografen Ludwik Szacinski hadde sitt atelier i loftsetasjen, men dette var altså et helt annet bygg. Gården mot Karl Johan var i tre etasjer i mur og puss, med klassisk dekor. Første etasje var modernisert til forretningsdrift, og før gården ble revet var lokalene tatt i bruk av blant annet Hauffs bokhandel og P. E. Sohls kåpelager. Emma Hauff var byens første kvinnelige bokhandler, og det er trolig hennes virksomhet det her dreier seg om. Gården ble revet i 1896, sammen med Stortorvet 4.

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1896-97)

Den nye forretningsgården ble oppført på vegne av svaneapotekets eier Waldemar Eckell. Til dette engasjerte han arkitektfirmaet Ekman & Smith. Omtrent halve første etasje er tatt opp av apoteket, med interiører som nå er fredet. Lagre og laboratorier befant seg i kjelleren og i loftsetasjene, mens resten ble innredet til kontorer, med unntak av Eckells egne boligkvarterer. Gården har en passasje som tillater gjennomgang fra Karl Johan til torvet. Denne er utstyrt med store glassflater og pilarer i hvit marmor.

Fasaden er i fem etasjer, men med kjeller- og loftsetasjer blir dette tallet utvidet til hele ni. Gården hadde dermed god bruk for sin elektriske heis. Den hadde dessuten flere moderne trekk. Den var utstyrt med elektrisk lys og deler av konstruksjonen ble utført i en tidlig form for armert betong. Metoden ble oppfunnet i 1850 av franskmannen Joseph Monier, men beregningsteorien som gjorde materialet lett anvendelig ble ikke utviklet før i det neste århundret. Konstruksjonen ble i dette tilfellet spesialberegnet av ingeniørfirmaet Høyer-Ellefsen. Bærekonstruksjonen bak ytterveggene var likevel ikke i armert betong, eller jernbetong som dette tidligere het, men besto av et stålskjelett innstøpt i mur.  

Fasaden er utført i forblendet gul tegl mot Karl Johan og forblendet rød tegl mot Stortorvet. Frontoner og annet dekorativ utstyr er av sand- eller kalksten. Pilarene mellom de store glassflatene i de to nederste etasjene er av syenitt, men mot Stortorvet veksler denne bergarten med polert rød marmor.  Den tidligere lysgården er blitt gjenstøpt og vinduene i kvist har både blitt skiftet ut og økt i antall.

Karl Johans gate 11/Brannvakten

Oslo Museum - Fotograf: Anders Beer Wilse (1903)

Brannvakten ble bygget mellom 1854 og 1856 og fungerte som byens hovedbrannstasjon frem til 1939. Arkitekt for hele anlegget, som også inkluderte basarene, var Christian H. Grosch. Bygget er i upusset rød tegl i nyromansk stil og representerer en overgang fra den hittil dominerende klassiske empirestilen i pusset tegl, som Grosch selv hadde gjort så mye for å innføre. Ironisk nok, kom ikke brannstasjonen i drift før etter 1858 da en bybrann tok 40 gårder rett på den andre siden av gaten. I 1927 ble brannvakten fredet. Riving ble allikevel vedtatt på 30-tallet men rivingsvedtaket ble opphevet etter krigen.

Karl Johans gate 8/Scandinaviegaarden

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1890 ant.)

På dette hjørnet åpnet Hotell Scandinavie dørene for første gang i 1838 etter initiativ av hotelldirektør Søren Hansen. Driften ble etter noen år tatt over av svigersønnen Christian August Smith og det var Smith som sto bak oppføringen av den nye gården som ble byggemeldt i 1858. I april det året oppstod det nemlig en brann i en snekkerverksted i Dronningens gate. Flammene spredde seg raskt og hele kvartaler, nesten helt opp til Kongens gate, ble lagt øde.  Et nybygg ble oppført i mur og puss og Hotell Scandinavie ble ikke lukket for godt før i 1916. Restauranten med samme navn overlevde helt til 1975.

Den kvaderpussete sokkeletasjen har blitt nokså pent behandlet i forhold til mange av de andre gårdene i området. Enkelte endringer har likevel blitt foretatt siden hotellet stengte i 1916. I vestenden av fasaden mot Karl Johan har murlivet blitt erstattet med jernkonstruksjoner og det har blitt hugget inn større vindusflater.

I de to øvre etasjene er gipsdekoren i vindusomramninger fjernet. Fasaden har fremskutte partier i midt- og ytterakser som er markert med hjørnekvadre, og det er her det er enklest å se forskjellen fra det opprinnelige. I de ytre aksene var de partstilte vinduene i annen etasje flankert med pilastre som bar på et enkelt entablement mens vinduene i midtaksens annen etasje ser ut til å ha hatt gesimser over en arkitrav som hvilte på konsoller. De øvrige vinduene hadde også gesims og arkitrav men ingen konsoller, og skulle med dekoren intakt være i samme høyde som i de partstilte vinduene i ytteraksene. Gesimsen er faktisk ennå på plass i hjørnet og i Dronningens gate, men er noe usynliggjorte ved hjelp av maling og konturene i arkitraven er dessuten fjernet, noe som også gjelder brystningsfeltet under. I tredje etasje hadde omramningene et svakt relieff (gesims men uten arkitrav). Over midtaksen ser vi en påbygget loftsetasje.

Gården har siden 1916 tilhørt Scandinaviegaarden AS. Eiendomsselskapet tok sitt navn fra denne første investeringen. En betydelig andel av gården ble nylig solgt til Union Eiendomskapital AS.

Karl Johans gate 6/Sveagaarden

Oslo Museum, Fotograf: Leif Ornelund

Kjent som Sveagården, dette bygget får sitt navn fra det svenske Brand- och Lifförsäkrings-aktiebolaget Svea. Selskapet oppførte gården i 1882-83 ved å slå sammen Karl Johans gate 6 med Skippergaten 34. Sistnevnte ble oppført kun få år tidligere i 1879, da også med Svea som byggherre. Den tidligere hjørnegården mot Karl Johans gate var heller ikke særlig gammel og stammet fra 1874. Den fasaden ble utformet av arkitekt Olaf Unger. Gården var allerede betydelig redusert på grunn av gateutvidelse på slutten av 1870-tallet da Svea sikret seg tomten.

Arkitekten bak nybygget var Ove Ekman. Stilen er i en relativt enkel klassisk stil, bortsett fra hjørnet som er kraftig artikulert med hengende karnapp og kuppel. De to nederste etasjene er utført i kvaderpuss, mens vinduene i de øvre er innefattet med pilastre som bærer på et entablement, i takgesimsen er frisen dekorert. Foran kuppelen troner gudinnen Svea, som hun også gjorde på forsikringsselskapets bygninger i Sverige. Første etasje har blitt betydelig endret med tidenes løp, de opprinnelige murpilarene er fjernet til fordel for moderne jernkonstruksjoner.  

Karl Johans gate 5

Oslo Museum - Fotograf: Ukjent (ca 1895)

Karl Johans gate 5 ble oppført i 1878-79 for firmaet Joh. Christiansen & Co, som på den tiden var en av byens største kolonial- og vinforretninger. Andre kilder melder riktignok at gården ble oppført for hattemaker og fabrikkeier Frederik Lühnensloss. Om den eldre gården er lite kjent, men en illustrasjon fra 1860 viser en gård i to etasjer med takark kronet med tempelgavl. 

Den nye bygningen var et tidlig eksempel på jernkonstruksjon innmurt i tegl. Dette ble kun utført i første etasje, mens de øvrige etasjene var i tegl. I første etasje var slanke støpejernsøyler med korintiske kapitéler synlige i forretningsvinduene (Grensen 4 gir et pekepinn på hvordan disse kan ha sett ut). Andre etasje ble brukt til kontorer mens tredje og fjerde ble innredet til leiligheter. Kjelleren og loftet ble brukt til lager. I byggemeldingen er det inntegnet risalitter men disse ble ikke utført. 

Nitroglycerin Compagniet hadde sine første kontorer i denne gården og den ble derfor kjent som Nobel-gården. Den har også tatt navn etter generalkonsul for Uruguay, O.O. Bull, medinnehaver av Storm, Bull & Co. Storm kjøpte gården i 1916 og eide også nabogården, Karl Johans gate 7 (revet). I første etasje var det i mange år en barbersalong, hvor Ibsen og Bjørnson fikk trimmet sine skjegg.      

Puss- og stukkdekoren ble nylig gjeninnført på grunnlag av bildet over. Dette ble gjennomført av Gipsmakeriet. De skriver følgende om arbeidet: ”Utfordringen var at teglkjerner til sålebenker og overliggere var hugget vekk. Dekoren ble ankret inn i vegglivet med rustfritt kamstål, og støpt i støpeform på veggen." Første etasje var ved et tidspunkt dekket i keramiske fliser men er i dag pusset, noe som også gjelder de tidligere jernsøylene. Fugene i den opprinnelige kvaderpussen er ikke gjeninnført og er heller ikke tilstede i bildet fra 1895. Stukkdekoren ble opprinnelig fjernet i 1934.