Karl Johans gate 16

Oslo Museum, Fotograf: Per Adolf Thorén (1895)

Denne tomten befinner seg på kanten av brannsonen fra 1858, et område om ble kraftig endret som følge av katastrofen. Dette bygget ble riktignok oppført allerede i 1855-56 av de tyske arkitektene Schirmer & Von Hanno, og ble noe ombygget i 1861. Byggherren var konsul Petersen, en av byens ledende handelsmenn og hovedinitiativtageren bak Victoria Terasse. Som handelsbygg/bolig var dette byens første med ekstra forretningsetasje, i form av en entresol (mellometasje). I fasaden mot Karl Johans gate var det tilrettelagt forretningslokaler med store glassflater og rundbuer. Mot Kongens gate derimot var utrykket mer lukket. 

Stilen kan betegnes som italiensk renessanse og følger hovedsaklig en modell som ble først brukt av arkitekten Bramante i det sekstende århundre. Den nederste delen av fasaden var dekket i kvadre. Annen etasje var glattpusset  bortsett fra hjørnepartiet. Vinduene var dekortert etter et regelmessig mønster: fordakningene er frontoner hevet på konsoller. Vinduene var også adskilt med korintiske pilastre, og taket var skjult bak en attika. 

Oslo Museum, fotograf: Leif Ørnelund (1947)

Etter ombyggingen av post- og telegrafgården ble Petersens bygård liggende i skyggen av et nybygg som tronet hele to etasjer høyere.   

Dette varte til til 1925 da et nytt bygg stod ferdig. Nybygget fikk en fasade dekket med sten i full høyde. Joniske kolossalpilastre strekker seg helt fra grunnmuren til entablementet. Kun vinduene i annen etasje er utstyrt med frontoner, mens motivet med høye basaraktige rundbuer ble beholdt. Over takgesimsen er fjerde etasje trukket noe tilbake fra gateplanet.  Forsikringsselskapet Gjensidige hadde lenge sine lokaler i nybygget.

Karl Johans gate 15/Robsahmgaarden

Oslo Museum, fotograf: Olaf Martin Peder Vaering (1885)

I 1873 ble firmaet Otto Robsahm & co startet av brødrene Otto Christen og Johan Lauritz. Firmaets virkeområde er beskrevet som  manufaktur-, konfeksjons- og utstyrsbransjen i boken Svik og gråsoner, skrevet av Tore Pryser. I 1885 var tydeligvis garnhandel en viktig del av driften. Otto Robsahm & co hadde sin forretningsgård i Karl Johans gate 15, en hjørnegård øverst i Kongens gate. 

Sønnen til Otto Christen, Otto Edvard Robsahm, ble for øvrig dømt i 1950 for sin rolle som dobbeltagent under krigen. Han hadde arbeidet for både tyske Abwehr og britiske SIS i løpet av verdenskonflikten.  

Oslo Museum, fotograf: Per Adolf Thoren (ca 1895)

I 1888, ble en ny gård oppført etter tegninger av Henrik Nissen. Fasaden var utstyrt med et uvanlig komplisert takoppbygg, bestående av en serie med rundbuer også den kronet med en slags attika. Det er mulig dette var et forsøk på å unngå høyderestriksjoner, men dette er lite sannsynlig da resultatet ikke endte med større høyde enn eldre gårder. Takhøyden i de forskjellige etasjene var særdeles varierte. Som forretningsgård var glassflatene store i første etasje, dette gjaldt delvis også i annen etasje men avtok deretter. Hjørnepartiet var kronet med et balkongparti flankert med søyler som bar på et entablement. I feltet over denne, toppet med frontispis, var det innskrevet Otto Robsahm. Navnet sto også skrevet i en tom frise mellom annen og tredje etasje. Vinduene i fasaden var flankert med parstilte pilastre, eller sokkelpartiet til pilastrene i etasjen over.    

Robsahmgården ble utvidet i 1897, og tok da nabotomten, Stortorvet 6, det tidligere hovedkvarteret til Christiania Bank og Kreditkasse, med seg i dragssluket. Bygningen ble til slutt revet etter brann i 1959. 

Oslo Museum, fotograf: Wilhelm RÃ¥ger (1969)

Tomten falt da tilbake til Christiania Bank og Kreditkasse, og et nytt hovedkvarter ble påbegynt i 1969. De to andre gårdene i fasaderekken mot Stortorvet, inkludert bankens eget hovedkvarter oppført i 1878, ble revet og det nye bankbygget deretter utvidet. Hele nybygget sto klart til innflytting i 1971. Bygningen ble tegnet av Frithjof Platou, mens fasadedekorasjonen ble utført av Finn Christensen.  

Karl Johans gate 14/Wattgaarden

Oslo Museum, Fotograf: Jens Thorkel Thorkelsen

Denne gården ble oppført etter bybrannen i 1858, etter tegninger av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan. Den tidligere gården ble brukt av universitetet mellom 1813 til 1820 og ble oppført etter en brann i 1787. Byggherren på den tiden var Rådmann Jens Moestue. Den hvelvede kjelleren stammer antakelig fra midten av 1600-tallet. Gården fra 1858 ble opprinnelig brukt som bolig men ble i 1868 tatt over av Post- og Telegrafverkets hovedkvarter. Dette førte til en stor om- og påbygging i 1890-93, da etter tegninger av Victor Nordan, sønn av førstnevnte Jacob Nordan. 

Fasaden før Post- og Telegrafverkets ombygging hadde to etasjer og var utført i en enkel klassisk stil med høy attika som skjulte taket. Hjørnepartiet var svakt fremhevet, med partstilte vinduer. Fasaden mot Kirkegata hadde en hovedakse markert ved pilastre i annen etasje. 

Oslo Museum, fotograf Anders Beer Wilse

Gården ble påbygget mellom 1890 og 1893 til fire etasjer. Den nye fasaden har en del likhetstrekk med den eldre og ble utført etter tegninger av den tidligere arkitektens sønn, Victor Nordan. Man har blant annet beholdt pilastre mot Kirkegata og lagt til flere: i hjørnepartiet og i ytteraksene. Post- og Telegrafverkets hovedkvarter hadde sin beliggenhet i gården siden 1868. I hjørnepartiet lød teksten "Kgl. Post- og Telegraf", befestet ved et markant motiv plassert over takgesimsen. 

I 1975 ble gården revet da rehabilitering viste seg vanskelig å utføre. Fasaden ble for det meste bevart, men partiet over takgesimsen ble fjernet under denne prosessen. Bygget er i dag brukt som TV 2s hovedkvarter i Oslo, noe som markeres med logo i hjørnepartiet. Hjørnet er i dag kronet med et moderne bygningsparti, og tross murfasaden er dette i virkeligheten kulisse for en betongstruktur som skjuler seg bak. Første etasje har også blitt endret ganske betydelig. Man har beholdt kvaderpuss tross ny vindusfordeling, de to søylebårne inngangspartiene er fjernet.

Gården ble ervervet av det nordiske eiendomselskapet Genesta i 2010. Navnet Wattgården skriver seg fra en lampebutikk drevet av Elektrisitets-Aktieselskapet Watt, som holdt til i gården i mange år.

Karl Johans gate 13/Svaneapoteket

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1895)

I motsetning til dagens forretningsgård var den eldre Karl Johans gate 13 begrenset til kun en fasade. Ut mot Stortorvet lå Stortorvet 4 hvor den kjente polske fotografen Ludwik Szacinski hadde sitt atelier i loftsetasjen, men dette var altså et helt annet bygg. Gården mot Karl Johan var i tre etasjer i mur og puss, med klassisk dekor. Første etasje var modernisert til forretningsdrift, og før gården ble revet var lokalene tatt i bruk av blant annet Hauffs bokhandel og P. E. Sohls kåpelager. Emma Hauff var byens første kvinnelige bokhandler, og det er trolig hennes virksomhet det her dreier seg om. Gården ble revet i 1896, sammen med Stortorvet 4.

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1896-97)

Den nye forretningsgården ble oppført på vegne av svaneapotekets eier Waldemar Eckell. Til dette engasjerte han arkitektfirmaet Ekman & Smith. Omtrent halve første etasje er tatt opp av apoteket, med interiører som nå er fredet. Lagre og laboratorier befant seg i kjelleren og i loftsetasjene, mens resten ble innredet til kontorer, med unntak av Eckells egne boligkvarterer. Gården har en passasje som tillater gjennomgang fra Karl Johan til torvet. Denne er utstyrt med store glassflater og pilarer i hvit marmor.

Fasaden er i fem etasjer, men med kjeller- og loftsetasjer blir dette tallet utvidet til hele ni. Gården hadde dermed god bruk for sin elektriske heis. Den hadde dessuten flere moderne trekk. Den var utstyrt med elektrisk lys og deler av konstruksjonen ble utført i en tidlig form for armert betong. Metoden ble oppfunnet i 1850 av franskmannen Joseph Monier, men beregningsteorien som gjorde materialet lett anvendelig ble ikke utviklet før i det neste århundret. Konstruksjonen ble i dette tilfellet spesialberegnet av ingeniørfirmaet Høyer-Ellefsen. Bærekonstruksjonen bak ytterveggene var likevel ikke i armert betong, eller jernbetong som dette tidligere het, men besto av et stålskjelett innstøpt i mur.  

Fasaden er utført i forblendet gul tegl mot Karl Johan og forblendet rød tegl mot Stortorvet. Frontoner og annet dekorativ utstyr er av sand- eller kalksten. Pilarene mellom de store glassflatene i de to nederste etasjene er av syenitt, men mot Stortorvet veksler denne bergarten med polert rød marmor.  Den tidligere lysgården er blitt gjenstøpt og vinduene i kvist har både blitt skiftet ut og økt i antall.

Karl Johans gate 11/Brannvakten

Oslo Museum - Fotograf: Anders Beer Wilse (1903)

Brannvakten ble bygget mellom 1854 og 1856 og fungerte som byens hovedbrannstasjon frem til 1939. Arkitekt for hele anlegget, som også inkluderte basarene, var Christian H. Grosch. Bygget er i upusset rød tegl i nyromansk stil og representerer en overgang fra den hittil dominerende klassiske empirestilen i pusset tegl, som Grosch selv hadde gjort så mye for å innføre. Ironisk nok, kom ikke brannstasjonen i drift før etter 1858 da en bybrann tok 40 gårder rett på den andre siden av gaten. I 1927 ble brannvakten fredet. Riving ble allikevel vedtatt på 30-tallet men rivingsvedtaket ble opphevet etter krigen.

Karl Johans gate 8/Scandinaviegaarden

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1890 ant.)

På dette hjørnet åpnet Hotell Scandinavie dørene for første gang i 1838 etter initiativ av hotelldirektør Søren Hansen. Driften ble etter noen år tatt over av svigersønnen Christian August Smith og det var Smith som sto bak oppføringen av den nye gården som ble byggemeldt i 1858. I april det året oppstod det nemlig en brann i en snekkerverksted i Dronningens gate. Flammene spredde seg raskt og hele kvartaler, nesten helt opp til Kongens gate, ble lagt øde.  Et nybygg ble oppført i mur og puss og Hotell Scandinavie ble ikke lukket for godt før i 1916. Restauranten med samme navn overlevde helt til 1975.

Den kvaderpussete sokkeletasjen har blitt nokså pent behandlet i forhold til mange av de andre gårdene i området. Enkelte endringer har likevel blitt foretatt siden hotellet stengte i 1916. I vestenden av fasaden mot Karl Johan har murlivet blitt erstattet med jernkonstruksjoner og det har blitt hugget inn større vindusflater.

I de to øvre etasjene er gipsdekoren i vindusomramninger fjernet. Fasaden har fremskutte partier i midt- og ytterakser som er markert med hjørnekvadre, og det er her det er enklest å se forskjellen fra det opprinnelige. I de ytre aksene var de partstilte vinduene i annen etasje flankert med pilastre som bar på et enkelt entablement mens vinduene i midtaksens annen etasje ser ut til å ha hatt gesimser over en arkitrav som hvilte på konsoller. De øvrige vinduene hadde også gesims og arkitrav men ingen konsoller, og skulle med dekoren intakt være i samme høyde som i de partstilte vinduene i ytteraksene. Gesimsen er faktisk ennå på plass i hjørnet og i Dronningens gate, men er noe usynliggjorte ved hjelp av maling og konturene i arkitraven er dessuten fjernet, noe som også gjelder brystningsfeltet under. I tredje etasje hadde omramningene et svakt relieff (gesims men uten arkitrav). Over midtaksen ser vi en påbygget loftsetasje.

Gården har siden 1916 tilhørt Scandinaviegaarden AS. Eiendomsselskapet tok sitt navn fra denne første investeringen. En betydelig andel av gården ble nylig solgt til Union Eiendomskapital AS.

Karl Johans gate 6/Sveagaarden

Oslo Museum, Fotograf: Leif Ornelund

Kjent som Sveagården, dette bygget får sitt navn fra det svenske Brand- och Lifförsäkrings-aktiebolaget Svea. Selskapet oppførte gården i 1882-83 ved å slå sammen Karl Johans gate 6 med Skippergaten 34. Sistnevnte ble oppført kun få år tidligere i 1879, da også med Svea som byggherre. Den tidligere hjørnegården mot Karl Johans gate var heller ikke særlig gammel og stammet fra 1874. Den fasaden ble utformet av arkitekt Olaf Unger. Gården var allerede betydelig redusert på grunn av gateutvidelse på slutten av 1870-tallet da Svea sikret seg tomten.

Arkitekten bak nybygget var Ove Ekman. Stilen er i en relativt enkel klassisk stil, bortsett fra hjørnet som er kraftig artikulert med hengende karnapp og kuppel. De to nederste etasjene er utført i kvaderpuss, mens vinduene i de øvre er innefattet med pilastre som bærer på et entablement, i takgesimsen er frisen dekorert. Foran kuppelen troner gudinnen Svea, som hun også gjorde på forsikringsselskapets bygninger i Sverige. Første etasje har blitt betydelig endret med tidenes løp, de opprinnelige murpilarene er fjernet til fordel for moderne jernkonstruksjoner.  

Karl Johans gate 5

Oslo Museum - Fotograf: Ukjent (ca 1895)

Karl Johans gate 5 ble oppført i 1878-79 for firmaet Joh. Christiansen & Co, som på den tiden var en av byens største kolonial- og vinforretninger. Andre kilder melder riktignok at gården ble oppført for hattemaker og fabrikkeier Frederik Lühnensloss. Om den eldre gården er lite kjent, men en illustrasjon fra 1860 viser en gård i to etasjer med takark kronet med tempelgavl. 

Den nye bygningen var et tidlig eksempel på jernkonstruksjon innmurt i tegl. Dette ble kun utført i første etasje, mens de øvrige etasjene var i tegl. I første etasje var slanke støpejernsøyler med korintiske kapitéler synlige i forretningsvinduene (Grensen 4 gir et pekepinn på hvordan disse kan ha sett ut). Andre etasje ble brukt til kontorer mens tredje og fjerde ble innredet til leiligheter. Kjelleren og loftet ble brukt til lager. I byggemeldingen er det inntegnet risalitter men disse ble ikke utført. 

Nitroglycerin Compagniet hadde sine første kontorer i denne gården og den ble derfor kjent som Nobel-gården. Den har også tatt navn etter generalkonsul for Uruguay, O.O. Bull, medinnehaver av Storm, Bull & Co. Storm kjøpte gården i 1916 og eide også nabogården, Karl Johans gate 7 (revet). I første etasje var det i mange år en barbersalong, hvor Ibsen og Bjørnson fikk trimmet sine skjegg.      

Puss- og stukkdekoren ble nylig gjeninnført på grunnlag av bildet over. Dette ble gjennomført av Gipsmakeriet. De skriver følgende om arbeidet: ”Utfordringen var at teglkjerner til sålebenker og overliggere var hugget vekk. Dekoren ble ankret inn i vegglivet med rustfritt kamstål, og støpt i støpeform på veggen." Første etasje var ved et tidspunkt dekket i keramiske fliser men er i dag pusset, noe som også gjelder de tidligere jernsøylene. Fugene i den opprinnelige kvaderpussen er ikke gjeninnført og er heller ikke tilstede i bildet fra 1895. Stukkdekoren ble opprinnelig fjernet i 1934.