Karl Johans gate 45

Oslo Museum, fotograf: Tannlege Jensen (1897)

Hjørnetomten mot Universitetsgata ble opprinnelig bebygget i 1842. Det er uvisst hvem som sto bak fasaden, men oppdraget ble utført på vegne av byråsjef Marcus Frederik Berg. Stadskonduktør Christian Grosch, arkitekten bak universitetsanlegget like over gaten, sikret seg skjøtet til gården i 1856 og dermed ble navnet Groschgården etablert. 

Gården ble oppført i tre etasjer i mur og puss, med gesimsbånd mellom etasjene og kvaderpuss i første etasje. I fasaden mot Universitetsgata ble ytteraksene utstyrt med bånd med kvaderkjeder som dermed ga inntrykk av risalitter. Første etasje hadde de rikeste fordakningene med enkle gesimser. Opprinnelig bolighus, forretningslokaler ble senere innført. Støpejern ble da brukt til å utvide glassflatene og til å skape mer fleksible planløsninger og åpen romdannelse. I etasjen over averterte tannlege Fridmann sine tjenester.  

Gården ble revet i 1897 etter pådriv fra arkitektens nevø, Henrik August Grosch, som da hadde arvet gården. 

Oslo Museum, Fotograf: Severin Worm-Petersen

Denne bygningen ble oppført i 1897, etter tegninger av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest. Den erstattet en tidligere empiregård fra 1830-tallet. Bygget gikk lenge under navnet Groschgården, etter en tidligere eier, men er i dag kjent som Landkredittgården. Navnet er godt synlig ved smijernsverk i mønehøyden. 

Fasaden er utført i polykrom tegl og sandsten. Mot Universitetsgata ble riktignok sement brukt for å spare på kostnadene. Stiluttrykket er et godt eksempel på stilblanding med både middelalderske og klassiske trekk. Gården er også et typisk forretningspalass etter tysk modell med store butikkvinduer i de to nederste etasjene og hjørnetårn flankert med gavler. Bak tårnet er det dessuten funnet plass til et fransk paviljongtak. Gården var nesten identisk med en tilsvarende gård i Berlin, ved navn Faber-haus. I fasadens første etasje finnes arkitektens navn innhugget, en slik signatur er høyst uvanlig i Oslo. 

Bygningen var lenge kontroversiell, særlig etter 1900 da stilblanding gikk av moten. Den uvanlige store høyden krevde dessuten i sin tid dispensasjon fra gjeldende forskrifter. Stadskonduktør Georg Bull ble sterkt kritisert for beslutningen å godkjenne nybygget. Dette til tross, bygningen ble oppført som verneverdig på Byantikvarens gule liste i 1976.