Grensen 12B

       

                  Grensen 12b på hjørnet av Akersgata ble byggemeldt i 1888 etter tegninger av arkitekt Christian Reuter. 

Fasaden hadde opprinnelig rikt med stukkdekor men dette ble for det meste fjernet etter ombygging i 1937.

I boken Kristiania i Sentrum finner vi to tegninger av fasaden slik den var planlagt men det er tydelig flere endringer ble gjort underveis og det endelige resultatet ble ganske annerledes.

Dessverre har jeg ikke funnet så mange bilder av gården slik den så ut før dekoren ble fjernet og de fleste gir bare et delvis inntrykk. Det beste eksempelet er fra Nasjonalbibliotekets nettside. Dette er datert til 1932 og viser at fasaden var da fremdeles i relativ god behold. Vi kan se første og annen etasje utstyrte med enkle toskanske pilastre. De monumentale pilastrene i tredje og fjerde var korintiske, mens over vinduene i tredje ser vi triglyffer. I fjerde hadde dekoren over vinduene et visst rokokkoaktig preg. Detaljene i gesimsen er også tydelige med sine løvehoder. Bildet bekrefter også at det var en buet fronton i hjørnet over gesimsen.

Det er også verdt å merke nabogården Grensen 12, som hadde en del likhetstrekk, men som dessverre er revet. Mer informasjon om den finner du her.

Prinsens gate 3A-B

Prinsens gate 3A-B hadde opprinnelig to mer eller mindre identiske fasader som ble oppført cirka 1860-61. Stukkdekoren i 3A har for det meste blitt fjernet men vi trenger bare å ta et blikk på naboen for å se hvordan den så ut.

 Boken Kristiania i Sentrum beskriver stilen som senklassisistisk med elementer av engelsk sengotikk. Begge gårdene ble oppført av murmester Thøger Binneballe etter bybrannen i 1858. Det er antakelig at han designet fasadene selv etter erfaring med oppføringen av Oscarshall på Bygdøy. 

Fasaden på 3A har mistet all dekor fra første til tredje etasje. Dette inkluderer kvaderpuss i første etasje og kronesten over vindusbuene. I overgangen til annen etasje har en frise blitt fjernet og gesimsen under tredje etasje er også vekk. De gotiserende vindusoverdekningene i annen og tredje etasje er fjernet.

Kilder: Kristiania i Sentrum, Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Prinsens gate 12

Fasadetegning fra Oslo kommunes byggesaksarkiver 

Prinsens gate 12 ble oppført i 1887-1888 ved tegninger av arkitekt Harald Olsen. Den ble opprinnelig bygget som verksted og forretning for gullsmed David Andersen, som benyttet samme arkitekt for oppføringen av Kirkegata 17 i samme kvartal i 1897. 

Mye av stukk- og pussdekoren i første og annen etasje ble fjernet i 1938, og første etasje ble dekket i naturstensforblending i 1968. Dette skjedde i forbindelse med sammenslåingen med nabogården Kirkegata 19, da begge ble innredet som ekspedisjonslokaler for Bergens Kreditbank.

Første etasje har nylig blitt restaurert og naturstensforblendingen fjernet. Men dekoren i annen etasje ble det ikke gjort noe med.

 Det beste bildet av den opprinnelige fasaden jeg har funnet er dette fra Nasjonalbibliotekets nettsider. Den viser at annen etasje hadde rikt dekorerte pilarer. Den bekrefter også informasjon fra boken Kristiania i Sentrum om to urner som tidligere stod på hjørnebalkongen.

Karl Johans gate 47/Universitetsbygningene

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1885-1890)

Det første universitet i Norge ble grunnlagt i 1813, og var det eneste i landet til 1946. Navnet ble skiftet fra det opprinnelige, Det Kongelige Frederiks Universitet, til Universitetet i Oslo i 1939. 

Universitetsbygningene på Karl Johan ble oppført mellom 1841 til 1851, etter tegninger av arkitekten Christian Grosch. Korrektur av de opprinnelige fasadetegningene ble foretatt av den internasjonalt anerkjente arkitekten Karl Friedrich Schinkel i Berlin. Bevarte fasadetegninger er kun bevart i sin form etter Schinkels bidrag. Det er dermed ikke helt sikkert hvor store og hvor mange endringer som ble påført.

Anlegget består av tre bygninger, alle orientert rundt Universitetsplassen: Domus Media (hovedbygningen), Domus Bibliotheca og Domus Academica. Sistnevnte er kjent som urbygningen, etter en klokke utstilt i et vindu mot Karl Johans gate. I planleggingen av disse hovedformene var Grosch bundet av Hans Linstows planer for paradegaten mellom byen og slottet. Grosch hadde likevel eksperimentert med lignende former da universitetet ennå var tiltenkt oppført på kontraskjæret.  

Alle fasadene er i pusset tegl på granittsokkel. Domus Media er utstyrt med en klassisk tempelfront med fire joniske søyler i granitt. Etter Schinkels forslag skulle disse opprinnelig utføres i norsk marmor. Kapitelene er støpt i sink. For øvrig er den joniske søyleorden assosiert med lærdom og visdom. Schinkel skal også ha forslått det åpne trapperommet i hele bygningens dybde, som dermed gir inngangspartiet en form som forhall.

Oslo Museum, fotograf: ukjent S. Gran kortforlag (ca 1935)

Tempelgavlen var opprinnelig ikke dekorert, og toppet med en statuett. ”Athene besjeler mennesket som Prometheus har skapt” er navnet på bronsedekoren som ble tilført i 1894. Arbeidet ble utført av billedhuggeren Mathias Skeibrok. En komité for utsmykningen ble etablert allerede i 1843, men først i 1885 det ble utlyst konkurranse. Statuetten, alltid hånet som billig pynt, ble erstattet med en mer korrekt dekor, akroterion. Dette motivet er ofte brukt over gavlfeltets krone i klassiske fasader.    

Oslo Museum, fotograf: ukjent S. Gran kortforlag (1920-1930)

Domus Bibliotecha og Domus Academica er utstyrt med kolossalpilastre istedenfor søyler og har dermed en mer lukket form. I begge bygningene følger granittsokkelen det hellende terrenget og gir et plant fundament for bygningene å stå på. 

I 1911 ble Domus Media påbygget med aula i forbindelse med 100-års jubileet. Dette arbeidet ble utført av Harald Bødtker og Holger Sinding-Larsen, og aulaen ble senere dekorert med veggmalerier utført av Edvard Munch. Universitetsplassen fikk ny brolegning i 1931. Statuen av Anton Martin Schweigaard ble opprinnelig oppstilt foran tempelfronten. Den ble flyttet i 1933 og fikk da selskap av en ny statue, av Peter Andreas Munch. Den eldre statuen ble utført av billedhuggeren Julius Middelthun i 1883. Statuen av Munch ble utført av Stinius Fredriksen.

Karl Johans gate 45

Oslo Museum, fotograf: Tannlege Jensen (1897)

Hjørnetomten mot Universitetsgata ble opprinnelig bebygget i 1842. Det er uvisst hvem som sto bak fasaden, men oppdraget ble utført på vegne av byråsjef Marcus Frederik Berg. Stadskonduktør Christian Grosch, arkitekten bak universitetsanlegget like over gaten, sikret seg skjøtet til gården i 1856 og dermed ble navnet Groschgården etablert. 

Gården ble oppført i tre etasjer i mur og puss, med gesimsbånd mellom etasjene og kvaderpuss i første etasje. I fasaden mot Universitetsgata ble ytteraksene utstyrt med bånd med kvaderkjeder som dermed ga inntrykk av risalitter. Første etasje hadde de rikeste fordakningene med enkle gesimser. Opprinnelig bolighus, forretningslokaler ble senere innført. Støpejern ble da brukt til å utvide glassflatene og til å skape mer fleksible planløsninger og åpen romdannelse. I etasjen over averterte tannlege Fridmann sine tjenester.  

Gården ble revet i 1897 etter pådriv fra arkitektens nevø, Henrik August Grosch, som da hadde arvet gården. 

Oslo Museum, Fotograf: Severin Worm-Petersen

Denne bygningen ble oppført i 1897, etter tegninger av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest. Den erstattet en tidligere empiregård fra 1830-tallet. Bygget gikk lenge under navnet Groschgården, etter en tidligere eier, men er i dag kjent som Landkredittgården. Navnet er godt synlig ved smijernsverk i mønehøyden. 

Fasaden er utført i polykrom tegl og sandsten. Mot Universitetsgata ble riktignok sement brukt for å spare på kostnadene. Stiluttrykket er et godt eksempel på stilblanding med både middelalderske og klassiske trekk. Gården er også et typisk forretningspalass etter tysk modell med store butikkvinduer i de to nederste etasjene og hjørnetårn flankert med gavler. Bak tårnet er det dessuten funnet plass til et fransk paviljongtak. Gården var nesten identisk med en tilsvarende gård i Berlin, ved navn Faber-haus. I fasadens første etasje finnes arkitektens navn innhugget, en slik signatur er høyst uvanlig i Oslo. 

Bygningen var lenge kontroversiell, særlig etter 1900 da stilblanding gikk av moten. Den uvanlige store høyden krevde dessuten i sin tid dispensasjon fra gjeldende forskrifter. Stadskonduktør Georg Bull ble sterkt kritisert for beslutningen å godkjenne nybygget. Dette til tross, bygningen ble oppført som verneverdig på Byantikvarens gule liste i 1976.

Karl Johans gate 41-43

Oslo Museum (ca 1880)

Denne dobbeltgården ble oppført i 1841 som et samarbeidsprosjekt mellom murmester Asmus Lenschow og tømmermester Hans Henrik Struck. Resultatet ble en fire-etasjers fasade i mur og puss. Fasaden har det samme horisontale preget som de fleste andre i kvartalet. Unntaket ligger likevel i ytteraksene, som er markert med kvaderkjeder og vinduene som er koblet i vertikale bånd. Vinduene er dessuten rundbuete, sammenstilte og dekorert med gipsmotiv. Første etasje var opprinnelig kvaderpusset med rundbuete vinduer og to portrom. Innføring av forretningslokaler mot slutten av 1800-tallet endret denne etasjen betydelig. Konsoller som hang under gesimslinjen i ytteraksene og hørte til vindusåpningene over ble da fjernet.

Stallene i bakgården ble senere innredet  til Palassteatret, en kino som forsvant i forbindelse med moderniseringen av kvartalet i 1982. Det samme gjaldt Restaurant Blom som flyttet fra sine opprinnelige lokaler i Groschgården. Interiørene ble designet av arkitektene Berner & Berner i 1925-27 og var lenge gjenstand for debatt om bevaring. Restauranten og interiøret ble likevel fjernet i 2006. Hele gården ble revet i 1982, og dagens fasade er en kopi i betong. 

Karl Johans gate 39

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1927 ant.)

Denne gården ble oppført i 1842 av den danskfødte murmesteren Thøger Leonard Binneballe. Sammen med nabogården vakte den oppsikt i vesle Christiania. Redaktør av Illustreret Nyhedblad skrev blant annet "Huserne ere overmaade høie," "i øverste etasje er man Stjernene saa nær, at man kan fange dem i Hatten" og "Trapperne ere saa lange, at om man gaar op af dem i Ungdommen, bliver man graa, inden man kommer ned igjen." Disse beskrivelsene er så overdrevne at man mistenker redaktøren for sarkasme. Christiania hadde i hvert fall kun hatt en fire-etasjers gård tidligere. Pipergården ble oppført i bindingsverk allerede i 1765, men ble redusert til tre etasjer i 1780.    

Fasaden er den eneste bestående i Karl Johans-kvartalet fra 1840-tallet. Nabogården er en kopi i betong, resten har forsvunnet i brann eller blitt revet. Den har et visst vertikalt preg  med vindusåpningene i annen og tredje etasje koblet sammen i bånd via udekorerte brystningsfelter. Disse båndene er toppet med stikkbuer.  Øverst er vinduene fraskilt med gesimsbånd og flankert med enkle pilastre. I likhet med de fleste andre fasadene i kvartalet ble første etasje modernisert mot slutten av 1800-tallet. Carl Johan-teatret ble innredet i den tidligere stallen i bakgården, først som kino i 1914 og deretter som teaterscene etter 1931. Teatret gikk tapt under fornyelsen av kvartalet på 1980-tallet. 

Binneballe slo seg ned i Christiania på 1830-tallet. Han var blant annet involvert i oppføringen av Oscarshall, Stortinget, og rikshospitalet i Pilestredet, samt en rekke private bygårder.