Karl Johans gate 1

Universitetsbiblioteket i Bergen - Fotograf: Knud Knudsen (1873-75). De øvrige adressene i bildet er Store Strandgate 6 og 17, og Karl Johans gate 2.

Før 1854 lå det et helt kvartal mellom Store og Lille Strandgate, Østre gate og den nå forsvunne Vognmannsgata. Dagens tilsvarende gatenavn er Fred Olsens gate, Strandgata og Karl Johans gate, mens Vognmannsgata gikk diagonalt fra cirka dagens Europarådets Plass til Lilletorvet. I kvartalet etablerte kommunen et sykehus i 1807, og mesteparten av kvartalet besto av lave hus i bindingsverk med gårdsplass.  I 1854 ble riktignok hele kvartalet fjernet i forbindelse med opprettelsen av jernbanegården, og sykehuset ble flyttet til Rådhusgata 19.

Dermed endte hjørnet av Store Strandgate og Østre gate ut mot et åpent torv. En ny murgård ble oppført i tre etasjer, omtrent samtidig med at kvartalet ble ryddet. Denne var opprinnelig i tre etasjer og ble oppført for papirhandler og bokbinder H. Clausen. Den fjerde etasjen ble påbygget på 1860-tallet. 
Denne påbygde etasjen var lav, med små vinduer, og utstyrt med pilastre. Over gesimsen ble det oppført en attika. Ellers hadde fasaden et regelmessig klassisk utstyr med dobbelstilte vinduer i ytteraksene, og rundbuer i første og tredje etasje. Da Østre gate ble innlemmet i Karl Johans gate i 1860, fikk gården adressen Karl Johans gate 1. Gården ble senere brukt som lokaler for H. Knutsens hotell. 

Den gamle murgården ble revet i 1917 som en del av en oppgradering av Jernbanetorget. Arbeidet ble utført på vegne av Det Forenede Dampskipsselskap (DFDS) og ble fullført i 1919. Arkitekten var Magnus Poulsson som seiret i konkurranse over Ingvar Hjorth og Einar Engelstad. Fasaden er i slemmet tegl mens arkitektoniske detaljer er lys larvikitt.  Poulssen ble belønnet med A. C. Houens Fond for god arkitektur i 1925. Nybygget er oppført etter nye tomtelinjer med utvidelse gitt til Karl Johans gate, men tilsvarende grep ble aldri fullført i Karl Johans gate 3 eller Skippergata 36, dette til tross for at Karl Johans gate 3 ble ombygget så sent som i 1913-14.

Norsk Folkemuseum, Fotograf: O. Væring (1918)

Youngstorget 9/Hotel Royal

Oslo Museum, fotograf: Ragnvald Væring (ca 1905-1910)

Hotell Royal ble oppført mellom 1872 og 1873. Bygningen var Jernbanetorgets nordlige avslutning, til 1945, da den ble totalrasert i en sabotasjeaksjon mot den tyske okkupasjonsmakten. Utførende arkitekt var Hermann Major Schirmer, sønn til Heinrich Schirmer. Den var en av de første i hovedstaden med hengende karnapp, noe Schirmer søkte dispensasjon om fra det gjeldende karnappforbudet for å implementere.

Bortsett fra karnappene var fasaden relativt konservativ for sin tid. Vinduene hadde som regel enkle omramninger og var enkeltstående. Belistningene til vinduene i tredje etasje hviler likevel på overdekningene i etasjen under. I midtaksen var vinduene dessuten parstilte og hadde en felles fronton i tredje etasje. Denne midtaksen var videre svakt fremrykket og kronet med et attikaoppbygg. I begge hjørnepartiene var det plassert hengende karnapp. Her var vinduene smalere, rundbuete, og separert ved kolonetter. I første etasje var vindusflatene tilpasset kommersielt bruk, men ikke i hele etasjens lengde.

Bygningen ble senere tatt over som NSB kontorbygning, og skriften Statbanernes Kontorer prydet attikaoppbygget. En ny hotellbygning ble oppført etter krigen og går nå under navnet Clarion Hotel Royal Christiania. Hotellet er drevet av Choice Hotels, men eies av Vital forsikring.

Holbergs Plass 1

Fasadetegning fra Oslo kommunes byggesaksarkiver

I 1862 døde Oberst Peter Michael Vosgraff og de første stegene i byutviklingen av den tidligere løkkeeiendommen Vendom, eller Vosgraffs løkke, kunne dermed begynne. I utgangspunktet hadde kommunen planlagt tre gater som skulle møte i en litt klønete knute. Forslaget om plassdannelse kom fra Vosgraffs enke som fremdeles satt med eiendommen. Hun var visstnok spesielt interessert i litteratur og etter sigende var det hun som kom opp med navnet Holbergs plass. Dette ble vedtatt i 1864, sammen med navnene på Holbergs gate og Tullins gate. Edvard Storms gate fikk sitt navn to år senere.  Welhavens gate dukket ikke opp i reguleringsplanene før senere.

Opprinnelsen til navnet Vendom er ikke kjent, men det er mulig løkken ble døpt på folkemunne fordi det var et naturlig sted å vende om på spaserturer fra byen. Vosgraff kjøpte løkken i 1825.

Holbergs plass 1 har alltid vært plassens mest prominente fasade og ligger også omtrent der hvor det gamle løkkehuset befant seg. Vosgrafs enke ble boende i huset til 1878, og det ble ikke revet før 1890.  

Den nye bygningen slik den fremsto like etter århundreskiftet var likevel ganske annerledes en det vi ser i dag. Istedenfor den stramme klassiske fasaden var gården opprinnelig i fire etasjer. Hovedaksen var kronet med et gavloppbygg i to trinn med en liten buet fronton og kronesten øverst. Loggiaen dekket to etasjer og ikke tre slik den senere ble ombygget. Øverst var det muligens en balkong. Gården har fremdeles bratt tak men dette er nå langt mindre synlig. Det mest i øyenfallende trekket ved ombyggingen er den brede tempelgavlen som ble introdusert.

Her finner man i dag Rica Holberg Hotell. Gården har lenge blitt brukt til vertskap, tidligere navn inkluderer Hospits Holberg, Fru Müllers pensjonat, og Forbundshospitset/Forbundshotellet.

Henrik Ibsens gate 4/Glitnegården

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1904)

Henrik Ibsens gate 4, også kjent som Glitnegården, er fra 1894 og ble opprinnelig oppført etter tegninger av arkitekt Harald Olsen. Her har det vært en rekke fasadeendringer og gården har også blitt påbygget.

Det finnes litt ulik informasjon på nett om når endringene ble gjort. Arc! Arkitekturhistorie forteller at påbygging ble gjennomført i 1912 etter tegninger av Erling Nielsen men det stemmer ikke helt overens med bilder på Oslobilder.no. Der finner vi blant annet et bilde datert 1925 som viser det gamle taket brannskadet men uten tegn til påbygg. Oslobilder.no har også en en akvarell av den nye fasaden datert 1926 og tilskrevet Einar Smith og E. Smith Berentsen. Jeg har siden funnet mer utdypende informasjon på oslogeeks instagramside. Der bekreftes det at gården ble påbygget etter en brann som oppstod den niende mai 1926 og at den stod igjen klar til bruk 17 oktober 1927 etter tegninger av nettopp Einar Smith og Edgar Smith Berentsen.

Men det er tydelig fra akvarellen og et senere bilde datert ca 1930 at dekoren i fasaden ikke ble endret i annen til fjerde etasje under denne ombyggingen. Det eldste bildet jeg har funnet av disse senere endringene er datert 1937 og den nye fasaden var ihvertfall ferdig innen 1947. Dette er mer eller mindre slik det ser ut nå.

Den opprinnelige fasaden er vel best beskrevet som barokk, med en langt rikere dekor enn de senere ombygningene. Mest påfallende er tårnkuppelen med sine overdådige vindusomraminger. Ellers kan nevnes halvsøylene rundt hjørnevinduene, frontoner over vinduene i annen etasje og utsmykning av inngangen i Kronprinsens gate. En ny inngang mot Drammensveien kom før brannen i 1926 men var ikke opprinnelig og var kanskje den utført av Erling Nielsen i 1912.

Henrik Ibsens gate 1 (Slottet)

Oslo Museum, fotograf: ukjent

I 1823 dro Hans Linstow til Stockholm og presenterte fire forskjellige fasadeløsninger til den planlagte kongeboligen i Kristiania. Samme år ble det gitt fullmakt til oppkjøp av tomter på Bellevue-høyden, og planering av terrenget ble påbegynt i 1824. Linstow fortsatte å bearbeide sine planer og grunnstenen ble lagt neste oktober. Arbeidet tok likevel slutt i 1827 da det norske stortinget nektet å bevilge mer penger. Den opprinnelige bevilgningen fra 1822, basert på utstedelse av statsobligasjoner, var egentlig tiltenkt som engangsbevilgning. Prosjektet ble ikke gjenopptatt før 1834 og da med en helt ny planløsning.   

Den opprinnelige planen forutså et H-formet anlegg i to etasjer, med eller uten paviljonger bundet til bygningskroppen med søyleganger. Fløyene mot nord og sør var ment å ha risalitter i hovedaksen. På tvers av hovedfløyen så Linstow for seg en bygningskropp i tre etasjer. I østfronten av denne skulle man ha en tempelfront med seks joniske søyler i bergensk marmor. Gesims, bånd, fordakninger og balustrade var også forutsatt utformet i sten, ikke mur og puss. Taket til midtpartiet skulle følge tempelgavlens linjer, mens resten av taket skulle vært flatt eller slakt og gjemt bak en åpen balustrade. Tempelgavlen skulle sannsynligvis fått en utsmykning ved senere anledning, slik som ble gjort med universitetet.        

En mulig inspirasjon når det gjelder det forhøyete midtpartiet er Bondetska palatset i Stockholm, revet i 1899.

Oslo Museum - Fotograf: Anders Beer Wilse

Kongeboligen var byens første store byggeprosjekt etter 1814 og landets første store byggeprosjekt i moderne tid. Bygget la samtidig grunnlaget for opparbeidelsen av gaten som senere skulle bli Karl Johans gate. Arkitekten for slottet var Hans Ditlev Franciscus (Frants) von Linstow, som senere også utarbeidet planen for en paradegate mellom slottet og byen. 

Linstow fikk jobben i 1823 og byggearbeidet begynte i 1825, men slottet sto ikke fullt ferdig før 1849, og da i en ganske annen form enn det opprinnelige prosjektet. Den endelige kongeboligen hadde en mindre utstrekning enn først tenkt, men til gjengjeld en ekstra etasje. Byggearbeidet stoppet opp mellom 1827 til 1833 og igjen mellom 1839 og 1844. Manglende finansiering og et lite behjelpelig Storting lå som regel til grunn for forsinkelsene. Fasaden er i en enkel klassisk stil, med en monumental tempelfront som kun ble plastret på i prosjektets siste fase. Arkitekten var selv aldri spesielt fornøyd med det endelige resultatet og framhevet heller kvalitetene til det opprinnelige prosjektet. På 1840-tallet ble fløyene mot vest forlenget.

Brynjulf Bergsliens kongestatue ble avduket i 1878. Trappeanlegget ble tegnet av Georg Bull, mens det opprinnelige konseptet med statue og trappeanlegg ble først utviklet av Heinrich Schirmer.

Hegdehaugsveien 31-33/Homanslottet

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1940-45)

Homanslottet var en to etasjers leiegård som pleide å stå der Hegdehaugsveien møter Oscars gate. Bygget ble oppført i 1866 for høyesterettsadvokat Peder Jacob Homann. Homann var selv en av villaens beboere. Arkitekt var stadskonduktør Georg Bull. Bull sto bak reguleringsplanen og utformningen for hele strøket Homansbyen. Homansslottet ble revet i 1962-63 for gi å plass til en bensinstasjon med en tilhørende 7-etasjers blokk (Texacogården).  

Stilutrykket er blitt beskrevet som tudorstil. Bygget var fordelt i to boligenheter med hver sin inngang, en vanlig praksis i villaområder i Storbritannia. Fasaden hadde tårn i hver ende og forhøyet midtrisalitt. Her sto det en kvinneskulptur i terrakotta. Terrakottastatuen ble tatt ned og plassert i et blomsterbed ved Frogner hovedgård (i dag Oslo bymuseum). Gesims, tårn og midtrisalitt var dekorert med middelalderske kragsten.

Hansteens gate 2-4-6 (Sophienberg)

Oslo Museum - Fotograf: Leif Ørnelund (1964)

Hansteens gate 2, 4 og 6 ble oppført som del av leiegårdsutviklingen på løkken Sophienberg, også kjent som Arbins løkke, på 1870-tallet. De tre gårdene ble revet i forbindelse med oppføringen av Finansnæringens Hus, byggemeldt i 1967.

Den første utparselleringen av Sophienberg begynte i 1856 da en parsell i det vestre hjørnet av eiendommen ble solgt til ’Selskabet til Omsorg for ældre ugifte Damer,’ stiftelsen som sto bak Kong Oscars Minde. Løkken gikk deretter i arv til brigadelege Carl Thorvald Schjøtt, og utstykkingen av eiendommen begynte for alvor på 1870-tallet. Utviklingen tok en pause i 1880-årene men ble fullført før århundreskiftet. Den eneste delen av løkken som ikke ble utviklet til leiegårder var der det gamle løkkehuset befant seg. Denne lå rett ovenfor Ruseløkka skole på den andre siden av Løkkeveien. I tillegg til løkkehuset ble to villaer oppført i annen halvdel av 1800-tallet. Den siste ble tegnet av Henrik Bull for enkefru Schjøtt i 1890-91. Ingeniørenes Hus ble oppført på nordsiden av disse husene i 1932, men den gamle bebyggelsen sto ennå bevart på 1960-tallet. Tilbygget til Ingeniørenes Hus, som erstattet villaene, ble fullført i 1980, tegnet av arkitektene Lund og Slaatto.

Langs Henrik Ibsens gate er det mulig å gjette ut ifra fra fasadene hvor langt utviklingen rakk på 1870-tallet. Gårdene fra denne tiden ble tegnet av murmestre i stukk og puss og var kledd i renessansedekor. Disse var utpreget for sin tid men fremstår likevel som enkle i forhold til de senere gårdene fra 1890-tallet. Disse ble tegnet av arkitekter, er oppført i upusset tegl med stukkdetaljer i barokk stil, og er utstyrt med balkonger i smijern og gavler eller takarker i hjørnet. Noen av de eldre gårdene ble riktignok senere flottet opp med hengende karnapper, og Hansteens gate 2 hadde et bratt tak som trolig var et senere påbygg.

I tillegg til Hansteens gate 2, 4 og 6 har Huitfeldts gate 9b også blitt revet. I de senere kvartalene fra 1890-tallet har den samme skjebnen tilfalt Arbins gate 11, 4 og 8, og Kronprinsens gate 5 og 9. Henrik Ibsens gate 4 er også betydelig ombygget. Utbyggingen av Sophienberg kan sees i sammenheng med den samtidige utviklingen i Nedre og Øvre Munkedammen.

Arkitekten bak forsikringens hus var trolig Jon Engh. Fasaden er utført i prefabrikerte betongelementer med aggregat i rødbrun farge. Ifølge byggemeldingen ble den tegnet med tanke på hvordan nybygget kunne harmonere med ambassadebygningen på motsatt side av Hansteens gate. Det nåværende bygget, Finansnæringens hus, eies av KLP eiendom. Den er utleid til Finansnæringens fellesorganisasjon.

Oslo Museum - Abel Kunstforlag

Oslo Byarkiv - Foto: Oppi