Grensen 19/Grensegården

Oslo museum - Fotograf: Severin W. Petersen (ca 1900)

Grensen 19 ble tegnet i 1897 av arkitekt Hagbarth Martin Schytte-Berg på vegne av urgrosserer Hjalmar Frithjof Neslein. Samme arkitekt ble valgt da Neslein skulle gjenoppføre nabogården Grensen 17 etter en brannulykke i 1899.

Stiluttrykket er nybarokk med antydninger til jugendstil, og fasaden har likhetstrekk med arkitektens samtidige arbeider i Øvre Slottsgate. Vi finner blant annet det samme jugendaktige rutenettet med sammenhengende vindusomramninger og gesimser som i Øvre Slottsgate 5. Dekoren er derimot noe rikere og minner mer om Øvre Slottsgate 4. I tredje og fjerde etasje var brystningsfelt og frontoner dekorert, trolig i stukk, men dette er kun bevart i det hengende karnappet på hjørnet. (Merk: Etter å ha sett nøyere på bildet i høyere resolusjon er det nå tydelig at disse feltene aldri ble dekorert. Teksturen i bildet over viser egentlig en naken murflate). Små kvadratiske hull gjenstår og er en mulig indikasjon på stukkdekor opprinnelig var planlagt. En lignende dekor kronet opprinnelig gavlen men gavlen er delvis kappet av og dekor og værhane er borte. I likhet med Øvre Slottsgate 4 er Grensen 19 dekorert med smijernsankre.

Blant øvrige endringer i fasaden er det også tydelig at vinduet i gavlen er blitt erstattet med to partstilte vinduer. Samtidig er vinduene i første etasje delvis dekket under reklameskilt og denne etasjen fremstår dermed som lavere. Feltet som opprinnelig ble brukt til dette formålet fremstår nå som tomme brystninger til vinduene i annen etasje.  Alle vinduene er skiftet ut slik at det ikke er spor igjen etter de opprinnelige tresprossene. I fasaden mot Grensen er flere av pilarene (forblendet med granitt) dessuten blitt kuttet av og når ikke lenger ned til første etasje. Taket er skiftet ut men man har gjort et brukbart forsøk på å kopiere frontonen i takarkene. 

Gården eies av NLM Eiendom via aksjeselskapet Grensen 19 AS. NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband)  tok over eiendommen i 1917 gjennom et selskap som het Misjonsvenner, senere omdøpt til Forbundsheimen. NLM etablerte også Norrøna Hotell og kafé i 1939-41, og fra 1997 var det hotellet som driftet eiendommen. Norrøna Hotell ble i 1998 knyttet til Golden Tulip Rainbow Hotels (Thon-gruppen) og het Rainbow Norrøna Hotell før P-hotels tok over lokalene i 2005.

Mulig restaureringstiltak inkluderer å flytte reklamefeltet opp til den opprinnelige posisjonen slik at den nederste etasjen får mer lys og luft. Sette inn nye tresprosser kan også bidra til å føre tilbake noe av den tapte glansen.  Lenger opp i etasjen er det først og fremst i gavlen at det er rom for å bringe tilbake gammel stukkornamentikk.

Grensen 17/Norske Folkgården

Fasade tegning fra Oslo kommunes byggesaksarkiver 

Norske Folk-gården ble oppført i 1891 ved arkitekt Christian Reuter. I 1899 ble den herjet av brann og ble senere gjenoppbygget i 1900 ved arkitekt Hagbart Schytte-Berg. Gården ble kraftig ombygget i 1957 og 1970, sistnevnte etter tegninger av arkitekt Per-Johan Eriksen, Bengt Espen Knutsen og P.A.M. Mellbye. I den forbindelse ble første etasje bygget ut med trappenedgang til Stortinget T-banestasjon.

Fasaden er etter Schytte-Bergs gjenbygning i finhuggen klebersten. Den følger en typisk forretningspalass-modell med store glassflater i de to nederste etasjene, hjørnetårn og gavloppbygg. De tre øvrige etasjene har et mer lukket preg og har snirkeldetaljer i brystningspaneler under vinduene. 

Over gesimsen har hjørnetårnet forsvunnet fullstendig og er erstattet med en moderne løkformet variant. Takoppbygget har to etasjer der det opprinnelige kun hadde én loftsetasje.  Det opprinnelige tårnet var flankert med to gavler, med mindre gavler plassert symmetrisk langs fasadene mot Grensen og Akersgata. Det eneste gjenværende tegn på denne symmetrien kan så vidt skimtes i fremspring i fasaden og balkonger. Det er fristende å sammenligne med Groschgården (Karl Johans gate 45), som følger et lignende format. Sammenligningen er langt mindre iøyenfallende med gårdens nåværende utseende.

Grensen 12

På hjørnet av Grensen og Øvre Slottsgate stod det tidligere en bygård som gikk tapt i 1950. Denne ble antagelig oppført på 1880-tallet og hadde en del likhetstrekk med nabogården Grensen 12b som er fra cirka samme periode. Både Grensen 12b og nabogården på den andre siden, Øvre Slottsgate 29, ble tegnet av samme arkitekt: Christian Reuter. Så det er godt mulig han stod bak Grensen 12 også. Ove Ekman har også blitt nevnt som mulig kandidat.

 Fasaden hadde store vindusflater i første og annen etasje med pilarer og parstilte pilastre i mellom. Korintiske monumentalpilastre preget tredje og fjerde etasje. Her var det også mer dekor over vinduene og særlig under takgesimsen.  Hjørnet var kronet med en løkformet kuppel, og var ellers dekorert med halvsøyler, balkonger og to statuer.

Det eldste bildet jeg har funnet er datert 1893 og viser at her kunne man besøke Thoresen & Moe Colonial-Vin-Fedevareforretning, eller Hans Knutzen Guldsmed. Lokalene siden ble tatt over av Grændsens Skotøimagazin som fremdeles har butikk på denne addressen.

Det er tydelig at mye av dekoren, blant annet kuppelen og frisen, hadde blitt fjernet innen 1935, sannsynligvis på grunn av vedlikeholdsproblemer.

Gården brant 16 mars 1950. Vi kan se i Oslo kommunes saksarkiver at eier søkte avklaring i juni om en restaurasjon ville bli ansett som “hovedreparasjon.” Dette var avgjørende fordi gården ble oppført før en reguleringsplan i 1899 og stod derfor tre meter utenfor gjeldende reguleringslinje. Oslo reguleringsvesen sa derfor at en hovedreparasjon i strid med regulering ikke kunne tillates. Det virker som dette var hovedgrunnen til at man valgte å rive og bygge nytt.

 Et nybygg i syv etasjer pluss en overetasje ble oppført etter tegninger av arkitekt Jarle Berg i henhold til gjeldende reguleringslinje, mens nabogården Grensen 12b fortsatt er i strid med denne.

Fred Olsens gate 2/Treschowgården

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1935)

I 1708 ble Christiania nok en gang herjet av brann. Omtrent 60 sjøboder og 39 bygårder ble ødelagt i havneområdet mot Bjørvika. At ulykken inntraff øst for Dronningens gate ble neppe sett på som tilfeldig. Her hadde sjøgrunnen først blitt fylt inn etter 1657, i en periode da murtvangen ble nesten oppgit og tømmer fikk frie tøyler. Det var dermed naturlig å innskjerpe murtvangen som følge av brannen, noe som skjedde i 1714. Det ble også bestemt at man skulle opprette er åpent belte mellom sjøbodene og resten av byen. 

Da Treschowgården ble oppført i 1710 var dette dermed på nippet til å bli ulovlig. Gården var oppført i rød tegl og som sådan var den akseptabel, men den var også plassert midt i det planlagte beltet. Fasaden er symmetrisk, med to karnapper og et forhøyet midtparti med balkong og tempelgavl. Inngangsportalen er utsmykket med pilastre og en bølgende fronton. Det røde teglet ble senere kalkslemmet og blåmalt, og er i dag pusset og malt gul.    

Gården ble opprinnelig oppført for admiralitetsråd Gerhard Treschow. I perioden 1819-23 ble den benyttet som lokaler til børsen. Den ble deretter kjøpt opp av staten og gitt over til katedralskolen, som ble værende i gården til 1869. Hotell Britannia ble etablert i 1870-årene mens Fred. Olsens rederier tok over i 1919 og ombygget til kontorer. Dette arbeidet ble utført av arkitekten Ole Sverre.

Empirekvartalet

Akersgata 44/Fødselsstiftelsen

Oslo Museum (ca 1900)

Fødselsstiftelsen ble oppført i 1825-26 og var da mer eller mindre klar til innflytting selv om arbeid pågikk innvendig helt til 1829. Fasaden var opprinnelig tegnet av Christian Ancher Collet, men ble vesentlig endret av Christian Grosch, og er ansett som hans første selvstendige verk. 

Bygningen var tiltenkt det planlagte Rikshospitalet, som i 1820 hadde ervervet det eksisterende Militærhospitalet, en trebygning på hjørnet av Akersgata og Hospitalgata. Fødselsstiftelsen ble derfor plassert i tilknytning til denne. Collett hadde opprinnelig planlagt nybygget øst for militærhospitalet mot Grubbegata, men etter forslag fra Grosch ble tomten skiftet til Akersgata, altså på sørsiden av hospitalet. 

Grosch, ferdig utdannet året før og allerede ansatt ved slottsbygget, var i prinsippet bare utnevnt som byggeleder men tok raskt føringen. Endringene han påførte Colletts tegninger var ikke dramatiske men betydelige. 

Først og fremst ble siderisalittene sløyfet. Dette betydde at vindusaksene kunne fordeles med jevn avstand langs hele fasaden. Vindusaksene ble samtidig redusert fra ni til syv. Grosch fikk dermed mer plass til inngangsportalen enn i Colletts tegning. Han introduserte også sokkelpartiet. Inngangsportalen er utført med en klassisk korrekthet, som knapt hadde noe tidligere sidestykke i hele byen. Et fullt entablement hviler på en toskansk søyleorden, og det hele toppes med en fronton som riktignok er flatet ut av hensyn til vinduet over. Arkitekturen er tydelig inspirert av Christian Fredrik Hansen, som underviste Grosch i København. I bakgården ble det oppført et uthus som senere ble påbygget. Fødselsstiftelsen ble værende på tomten til 1914. Huset ble revet etter 1954 i forbindelse med oppføringen av det nye regjeringsbygget.

Grubbegata 11/Rikshospitalets vaksineinstitutt

Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1919)

Etter suksessen med fødselsstiftelsen fikk Grosch oppgaven med å tegne rikshospitalets hovedbygning. I forbindelse med dette prosjektet ble det oppført en uthusbygning på hjørnet av Grubbegata og Hospitalsgata. Grosch produserte tegningene sine i 1826, men alt gikk ikke helt etter planen.  

Fasadetegningen mot Grubbegata viser en kvaderpusset inngangsportal med en fronton som går i ett med takgesimsen. Fasaden har ellers en lav undersokkel, høyt sokkelparti i kvader, rundbuete vinduer over et gesimsbånd, og hjørnekvadre. Fasaden er strengt symmetrisk.

Når det kommer til den faktiske bygningen forholder det seg noe annerledes. For det første virker det ikke som Grosch hadde tatt med i beregningen at terrenget ikke er flatt. Ellers er vinduene endret markant. De opprinnelige ble trengt igjennom sokkelpartiet. I høyre på fasaden ble det plassert enn inngangsdør og til venstre er sokkepartiet brutt til fordel for en pusset veggflate og høye rundbuer flankert med pilastre. Disse endringene var trolig nødvendig for å slippe mer lys inn i bygningen, men ødela symmetrien fullstendig. Mot Hospitalsgata kan man se hvordan vinduene skulle ha sett ut. Antikvariske myndigheter vurderte denne bygningen som den minst verneverdig av husene i empirekvartalet. Uthuset ble ved et tidspunkt brukt som likhus.

Eckersbergs gate 17-19

    Oslo Museum, fotograf: Anders Beer Wilse (1904)

Disse to gårdene (nummer to og tre fra venstre i bildet over) ble byggemeldt i 1898 etter tegninger av arkitekt Sigurd Reidolph Gulbransen. Byggherre for begge var Edvard Refsum. Nummer 17 er relativt godt bevart mens 19 er revet. 

Fasadene var nokså like og den gjenværende gården gir en god pekepinn på hvordan den andre så ut. Begge var oppført i fire etasjer med første etasje i kvaderpuss og to symmetrisk plasserte karnapper i full høyde. Karnappene er toppet med takoppbygg, som opprinnelig var utstyrt med små tårn og spir. Karnappene i nummer 19 var formet annerledes enn i nummer 17 og var polygonale istedenfor rette. 

Den gjenværende gården (nr 17) er utført i gul tegl mens i hjørner og rundt vinduer er det brukt rød tegl for effekt. Brystningspanel og overdekninger er utført i stukk. Midtaksen består av store trappevinduer som senkes ned i sokkeletasjen. Det eneste som bryter symmetrien er portrommet. Med nybygget i nummer 19 har antall etasjer økt fra fire til syv, og leilighetene er nå utstyrt med balkonger, både mot bakgården og gaten.

Dronningens gate 18B/Høyesterett

Oslo Museum - Fotograf: Ole Tobias Olsen ( ca. 1863-1883). Den første gården til høyre er Dronningens gate 18, opprinnelig fra 1600-tallet. De små gårdene på den andre siden av Dronningens gate 18B er Dronningens gate 20 og Prinsens gate 6. På den andre siden av Prinsens gate ble kvartalene rammet av brann i 1858, og tomtene opp til Karl Johan ble gjenoppført som nye murgårder cirka 1860. Hjørnegården i fire etasjer er Prinsens gate 3.

Høyesterett ble opprettet i 1814, men det drøyde en del år før domstolen fikk et fast tilholdssted. Det var opprinnelig tenkt at Stiftsgården skulle brukes, der Norges overhoffrett hadde holdt til før domstolreformen i 1797, men disse lokalene var brukt av Stiftsoverretten. Isteden fant man en nødløsning der høyesterettsdommerne fikk bruke biblioteket på katedralskolen. Denne bygningen hadde blitt tatt i bruk som stortingsbygning og  lokalene var kun ledige når det ikke var lagtingsmøter. Advokatene måtte leie lokaler i nærheten. I 1821 flyttet Høyesterett til det gamle rådhuset på torvet, en gård som på den tiden ble kalt Teknikken. Men dommerne var visstnok ikke fornøyde med disse lokalene heller, og det ble klaget til kongen.

Høyesterett måtte likevel nøye seg med Teknikken i godt over 20 år. Omsider fikk man oppført en ny gård i Dronningens gate, på en tomt som tilhørte enkefru Bølling. Den nye Dronningens gate 18B ble tegnet av Heinrich Schirmer og sto klar høsten 1846. Dommerne var ikke helt fornøyde med fasilitetene i denne gården heller, og klaget over dårlig lys, trekk og kalde rom.   

I 1895 ble det utlyst konkurranse om en ny justisbygning, som til slutt ble vunnet av Hans Sparre, til tross for at forslaget ble innlevert etter fristens utløp. De opprinnelige tre premierte prosjektene var undertegnet Holger Sinding-Larsen, Heinrich Jürgensen, og Henrik Nissen/Henning Astrup. Samtidig ble Dronningens gate 18, på hjørnet av Tollbugata, revet og erstattet med et nytt forretningsbygg. Nybygget var tenkt oppført i to stadier og i 1898 kom byggemeldingen som forutsatte rivning av Dronningens gate 18B. Leiekontrakten ble dermed sagt opp, og Høyesterett flyttet til Paleet i Fred Olsens gate. Her holdt de til i fem år inntil den nye justisbygningen ble fullført i 1903. Den nye forretningsgården i Dronningens gate ble tegnet av Ove Ekman og har i dag adressen Tollbugata 11.