Karl Johans gate 33/Magnusgården

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1897 ant.)

Hjørnegården ved Rosenkrantz gate ble oppført mellom 1840 og 1842. Det uvanlige med denne fasaden er at den ble utført i laftet tømmer med panel. Den var dermed den eneste i kvartalet som ikke var i mur, men fulgte ellers det samme klassiske fasademønsteret som de øvrige. Den ansvarlige murmesteren bak oppføringen var en mann ved navn Iver Knudsen. Gården unnslapp brannen i 1867 etter iherdig innsats fra brannvesenet.   

Navnet Magnusgården dukket først opp i 1873 da kjøpmann Christian Magnus tok over gården. Søstrene Larsens Privathotell ble opprettet i denne perioden. Gården ble revet i 1897. 

Oslo Museum, fotograf: Oscar Hvalbye (1906)

Den nye Magnusgården ble oppført mellom 1898 og 1899, etter tegninger av arkitekten Ove Ekman. De opprinnelige planene inkluderte også et mønetårn men dette ble sløyfet i respons til kritikken som raste rundt Groschgården. I motsetning til Steckmest, benyttet Ekman seg av tyske håndverkere, som hadde mer erfaring og bedre utstyr til å takle stenfasader i et slikt format enn de norske. 

Stilvalget har blitt betegnet som berlinerklassisisme. Fasaden er dekket i granitt og/eller sandsten med store glassflater i de to nederste etasjene. Dette trekket er noe mindre synlig i dag da vinduene, spesielt i annen etasje, er overskygget med vindusmarkiser. Fordakningene i tredje etasje har det rikeste utstyret med en svungen barokk variant av en fronton. Pilastrene i annen etasje er utsmykket med løvemasker. Menneskelige og djevelaktige varianter er også å finne under balkongpartiene. Disse er det i alt fire av, og samtlige bærer på kolossale søyler som støtter opp en takgesims som der blir svunget i en bue. Løvefigurer dukker opp under denne gesimslinjen i hovedaksene. I tillegg er vinduene i annen etasje i aksene flankert med søyler, og mangler barokkfrontonen.  Vinduene i kvist har dessuten en mer utpreget form en ellers. Mot Rosenkrantz gate forsvinner disse takvinduene etter hvert som man beveger seg oppover gaten. Det synes å ha vært et opprinnelig trekk. Over inngangspartiene et det funnet plass til mer dekor, svungne konturer, og skjold. Den ene bærer skriften anno dom 1899. Tross det barokke utstyret har fasaden som helhet en klassisk virkning. 

Gården har også blitt kjent som Wingegården, etter Winge Reisebyrå som flyttet inn i 1936. 

Karl Johans gate 29-31

Oslo Museum, Fotograf: Ukjent

Hjørnegården, Karl Johans gate 31, ble oppført i 1841 for professor Christen Heiberg. Til dette engasjerte han arkitekten Johan Nebelong. Nabogården, Karl Johans gate 29, ble oppført noe senere, i 1847. Også her ble det hentet inn en arkitekt, tyskfødte Heinrich Schirmer. Gården ble opprinnelig oppført for megler Paul Winge, men fikk senere navnet Fuhrgården. 

Fasadene var staselige for sin tid. De var blant annet utstyrt med takoppbygg, eller attika, som skjuler taket. Inspirasjonen til dette ble muligens tatt fra slottet. Fuhr-gården hadde dessuten attika utført som balustrade, og frontoner hevet på konsoll over vinduene i annen etasje. Attikaene ble senere fjernet og Heiberg-gården ble påbygget en etasje. Begge var opprinnelig boliggårder.

Oslo Museum, fotograf: Olaf Martin Peder Væring (ca 1895)

Grand hotell ble etablert av Julius Fritzner i 1874. Hotelldriften begynte i Heiberg-gården og ble senere utvidet til Fuhr-Gården. Etter sigende skal mange av Fritzners samtidige ment at han gjorde en dårlig investering tatt i betraktning den lite sentrale beliggenheten. Ikke desto mindre, Grand ble snart et av byens mest ettertraktete hotell.

Begge de opprinnelige gårdene mistet attika og balustrade, noe som de hadde hatt da de var private boliggårder. Heiberg-gården ble påbygget en fjerde etasje og fikk et balkongparti på hjørnet.  Fuhr-gården ble værende i tre etasjer og ble dermed den laveste i fasaderekken etter at nabogården, Karl Johans gate 27, ble påbygget til fire etasjer.

Oslo Museum, Fotograf: Olaf Martin Peder Væring (1915)

De to opprinnelige gårdene ble revet og erstattet med et nybygg i 1911-1913. Nybygget ble tegnet av arkitekt Ole Sverre, i samarbeid med Arnstein Arneberg. Fasaden har en huggenstensfasade i hvit granitt med et karakteristisk tårn og koppertak. Stilmessig bærer fasaden preg av louis-seize og jugend. Første etasje ble utstyrt med store glassflater til bevertning og forretningsdrift. Moderniseringen foregikk i to etapper, med tomten, Karl Johans gate 29, bygget først. 

Karl Johans gate 27

Den gården stammer opprinnelig fra 1843 da baker Jens Peter Bordoe reiste en leiegård på tomten. Denne ble senere solgt i 1874 til kjøpmann Carl Brambani, derav navnet Brambanigården. Brambanis enke solgte videre i 1914 til ingeniørkaptein Trygve Balehen.

Opprinnelig i tre etasjer, gården ble senere påbygget til fire. Den var den eneste i fasaderekken som aldri hadde attika eller balustrade og taket var alltid godt synlig. Lovmessig måtte gården dermed være litt lavere enn naboene. Bordoe drev i sin tid bakeri i første etasje.    

Nybygget ble oppført i 1917 i regi av aksjeselskapet A/S Carl Johans gate 27, et selskap som ble dannet året før.  Den fikk derfor en en lik gesimshøyde med nye Grand Hotell, som hadde stått ferdig i fire år. Stilen til nybygget var nordisk nybarokk, og den enkle fasaden var preget først og fremst av gavloppbygget i hjørnepartiet. 

Den nåværende fasaden er resultat av en ombygging foretatt av arkitektene Torp & Torp i 1974. Arbeidet ble utført for Fellesbanken. Resultatet ble ansett som svært vellykket, og arkitektene mottok både Sundts premie i 1977 og Stenprisen i 1978.

Karl Johans gate 25

Tomten var tidligere delt i to med adressene Lille Grensegate 4 og Akersgata 35. Disse eiendommene tilhørte opprinnelig bymarken men ble etterhvert integrert i forstaden Grensen, hvor de befant seg inntil et smug som ble kalt Krøllen eller Stabellkroken. På 1840-tallet ble området sanert, og nye murgårder ble oppført i tiåret som fulgte. Byggherrene bak disse var skomaker Rejer Knudsen og  politimester Mogenstierne. At fasadene ikke fulgte Karl Johans gateløp, og dermed skapte Stortingsplass, skyldes den tidligere vinkelen til det sanerte smuget. 

I 1895 ble begge tomtene kjøpt opp av gullsmedfirmaet Tostrup for henholdsvis 250 000 og 160 000 kroner. Forretningen ble flyttet hit i 1886. 

Oslo Museum, Fotograf: Olaf Martin Peder Væring

Tostrupgården ble bygget mellom 1893 og 1898. Arbeidet ble utført av Torolf Prytz som på den tiden var eier av juvelerforretningen Jakob Tostrups. Prytz var dermed både investor og medvirkende som arkitekt. Ideen til det nye forretningspalasset skal ha kommet etter et besøk til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Prytz ble bistått i arbeidet av arkitektene Christian Fürst og Waldemar Hansteen. Dekoren blander nygotiske og nybarokke elementer og har et utpreget bruk av smijern, særlig i takhøyden. Vindusrekkene er bundet i horisontale bånd og fasaden er ellers dekket i marmor. Karnappet og tårnoppbygget danner en sentralakse. De to nedre etasjene har store glassflater mens taket har et høyt og fransk preg. Bygget hadde både heis og elektrisk lys og var dermed meget moderne for sin tid. Veggflatene er båret av et stålskjellet etter Chicago-modell. 

De runde takvinduene har blitt redusert til fire, alle omkring hovedaksen.

Karl Johans gate 22/Stortinget

Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse (1912)

Stortingsbygningen sto ferdig og ble tatt i bruk for første gang i 1866. Fasaden er i en ny-romansk stil og var tegnet av den svenske arkitekten Emil Victor Langlet. Stortinget holdt opprinnelig til i Dronningens gate i Katerdalskolens gamle auditorium. Forslag om nybygg ble fremmet på 1830-tallet, både på festningsområdet (Grosch) og ovenfor den planlagte universitetsbygningen i Slotsvejen (Linstow). Dette til tross, saken ble for alvor tatt opp først i 1847. Et utkast til et nygotisk bygg på Christiania Torv utført av Heinrich Schirmer etter oppdrag av en stortingskomité men ble forkastet. I 1855 kjøpte regjeringen tomten som endelig ble valgt og Stortinget ga sitt samtykke til plasseringen kort tid etter. En arkitektkonkurranse ble utlyst, som Schirmer & Von Hanno vant i 1867. Deres forslag ble allikevel skjøvet til side etter mye debatt da Langlet introduserte sitt forslag i etterkant av konkurransen. Et tredje forslag ble kalt inn men Langlets prosjekt vant til slutt og ble gitt endelig godkjennelse i 1860.

Oslo Museum, fotograf: Truls Teigen (ca 1960)

Stortinget ble utvidet og en ny fasade påbygget mot Akersgata mellom 1951 og 1959.  Den nye kontorbygningen er i fire etasjer og ble tegnet av arkitekten Nils Holter. Tverrveggene er dekket i gul tegl i likhet med resten av stortingsbygningen. Som følge av påbyggingen kunne stortingssalen utvides.

Karl Johans gate 21-23

Kilde: Nasjonalbibliotekets nettsamling, Narve Skarpmoen (1899 ant.)

Karl Johans gate 21-23 er to forretningsgårder oppført for Dopheides Magasin etter tegninger av arkitekt Bernhard Steckmest i 1895. Hjørnegårdens fasade er godt bevart bortsett fra i første etasje mens nabogården har mistet et lite tårn.

Det er ikke så lett å se fra bildene hvordan første etasje i hjørnegården opprinnelig så ut men det virker for meg som glassflatene faktisk var større enn det de er idag. Ifølge Kristiania i Sentrum var pilarene forblendet i rød granitt slik de er i annen og tredje etasje, men jeg synes det ser en del mørkere ut der nede. Det er også et tydelig skille mellom etasjen sammenlignet med de to øvrige. En mulighet er at pilarene er delvis skjult bak glass og kun lett synlige i fasadenes ytterste kanter. Det synes også som dekorerte jernsøyler er brukt, ihvertfall i hjørnet.

 Bortsett fra det kan jeg ikke se noe annet tap enn frontonene over takvinduene og takets mønekam i smijern. Spiret i tårnet har visstnok også blitt byttet ut.

Et nærmere blikk på inngangspartiet. Det virker som denne var flankert med dekorerte jernsøyler. Pilarene er kanskje skjult bak glasset og brukt som del av utstillingsvinduet, her dekket bak et utvalg med skjorter. Dette bildet er tydeligvis tatt etter Dopheides magasin gikk ut at drift.

Nabogårdens tårn ble fjernet i 1932, antagelig som bevisst stilvalg. Man fjernet også en svungen gavl foran tårnet som brøt opp takgesimsen. Ellers har man også her endret takvinduene og fjernet mønekammen.

Fasadetegning fra byggemelding. Kilde: Kristiania i Sentrum

Her ser vi et nærmere bilde av tårnet, med anmerkning om riving. Kilde: Kristiania i Sentrum 

Dopheides Magasin hadde forøvrig tidligere drift i Kirkegata 20-22, og gikk til slutt konkurs omkring 1920.

Under ser vi samme hjørnet i 1894, før de nye gårdene ble oppført. Til sammen fire gårder i ulike høyder ble altså revet i forbindelse med nybyggene.

Kilde: Oslobilder.no, fotograf: Severin Worm-Petersen 

Karl Johans gate 20

Oslo Museum, Fotograf: Fredrik Næser (1893)

Denne gården på Karl Johans høyeste punkt ble opprinnelig oppført omkring 1840 i to etasjer. Den tredje etasjen ble påbygget i 1865 av arkitekten Peter Høier Holtermann. Gården ble opprinnelig kalt Egergården etter eierne Herman og Thorvald Eger. Eger & Compani var et bryggeri drevet av brødrene til 1870. 

I 1892 ble gården ombygget i barokk-stil. Dette arbeidet ble utført av arkitekt Henrik Nissen. Gården har tre fasader og var tidligere holdt i en enkel klassisk stil. Gården har to brukne hjørner, disse var markert med kvaderpuss. Første etasje ble senere konvertert til forretningsbruk.

Oslo Museum, fotograf: ukjent (1895-1900)

Gården ble modernisert i 1892 etter oppdrag av gårdseieren Louis Samson og fikk dermed et mer forretningsmessig utrykk. Gesimshøyden forble den samme men gården ble i realiteten påbygget et helt ny etasje. Dette er loftsetasjen som er dekket med et høyt fransk-inspirert tak utsmykket med smijern. Etasjen ble opprinnelig innredet til atelier og store glassflater sikret overlys til fotografer. Disse glassflatene er i dag noe redusert.

Tredje etasje er den eneste som ikke har store glassflater. Vinduene er utstyrt med fordakninger hvor frontonene er presset sammen i en barokk variant. Denne etasjen ble opprinnelig leiet ut til hotell. Fasaden er utstyrt i stukk og puss. De to nedre etasjene ble leiet ut til diverse forretninger. Et av medlemmene i familien Samson åpnet et bakeri. Etter fire generasjoner er Samson bakeri fremdeles i familiens eie.